Thorax er den øvre delen av kroppens truncus – et beskyttende og funksjonelt hulrom som rommer hjertet, lungene og store kar, samt luftveiene, spiserøret og sentrale nerver. Det er et område med høy klinisk relevans, og en forståelse av thoraxens anatomi er helt grunnleggende for både auskultasjon, bildeanalyse, prosedyrer og traumebehandling.
Anatomisk kan thorax defineres som området mellom halsen (cervix) og abdomen, avgrenset av halsens basis (apertura thoracis superior) og diafragma som skiller brysthulen fra bukhulen. Veggene består av ribbein, intercostalmuskler, ryggvirvler og sternum, og danner et stabilt, men fleksibelt bur som både beskytter de indre organene og tillater respirasjonsbevegelser.
Thorax deles tradisjonelt inn i tre hovedkomponenter:
- Brystveggen, som omfatter hud, muskler, bein, nerver og kar
- Lungehinnene og lungene, med egne hulrom (pleurahulene)
- Mediastinum, som ligger mellom lungene og inneholder hjerte, store blodårer, nerver og spiserør
Denne tredelingen gir oss en ryddig måte å forstå både normal anatomi og hvordan ulike sykdommer manifesterer seg i regionen. For eksempel vil en betennelse i pleura (pleuritt) arte seg helt annerledes enn en svulst i bakre mediastinum, og ulike kirurgiske inngrep krever inngående kunnskap om strukturenes beliggenhet og forhold til hverandre.
Thoraxens komplekse organisering og tette struktur gjør at sykdommer ofte påvirker flere komponenter samtidig, og mange av de vanligste prosedyrene – som toraksdren, pleuratapping eller hjerteauskultasjon – krever presis anatomisk forståelse.
Topografiske landemerker på thorax
Å kjenne til topografiske landemerker på thorax er avgjørende i både klinisk praksis og disseksjon. Disse landemerkene gjør det mulig å orientere seg presist på kroppens overflate, identifisere ribbein, legge inn dren eller plassere elektroder – uten å måtte åpne kroppen.
De viktigste strukturene kan palperes med fingrene, og mange fungerer som utgangspunkt for målinger, innstikk og tolkning av funn.
Sternum og ribbein
Sternum er det sentrale beinet på brystkassen og deles i tre deler: manubrium, corpus og processus xiphoideus. Overgangen mellom manubrium og corpus sterni danner angulus sterni (Ludwigs vinkel) – et viktig klinisk landemerke. Her fester costa II (det andre ribbeinet), som brukes som utgangspunkt for å telle intercostalrom. Dette er helt essensielt, for eksempel når man skal legge inn toraksdren eller auskultere spesifikke lungelapper.
Ribbeina nummereres fra topp til bunn, og hvert ribbein danner et intercostalrom med ribbeinet over. Disse intercostalrommene (ICS) brukes til å lokalisere strukturer og prosedyrer, som for eksempel:
- Innsetting av toraksdren i 4. eller 5. intercostalrom i midtaksillærlinje
- Perikardiocentese i 5. intercostalrom på venstre side
- Auskultasjon av hjerteklaffer og lungelapper
Clavicula og fossa jugularis
Clavicula er lett palperbar overgangen mellom hals og thorax, og fungerer som landemerke for apex pulmonis og overgangen mellom sentral- og perifert venesystem.
Mellom de to claviculaene ligger fossa jugularis, en grop over manubrium sterni, som brukes som innstikkspunkt ved visse akutte prosedyrer – som sentralt venekateter i v. subclavia.
Aksillærlinjer og costalbuen
På siden av thorax brukes imaginære linjer til å beskrive plassering:
- Fremre aksillærlinje: langs kanten av m. pectoralis major
- Midtaksillærlinje: gjennom midten av aksillen (armhulen)
- Bakre aksillærlinje: langs m. latissimus dorsi
Disse linjene brukes ofte sammen med intercostalrommene til å angi nøyaktig plassering, f.eks. for auskultasjon, perkusjon, eller ved innleggelse av toraksdren.
Costalbuen er buen som dannes av de falske ribbeina (8–10) og danner nedre grense for brystveggen anteriort. Nederst ligger processus xiphoideus, et viktig midtlinjelandemerke.
Brystveggens lagvise oppbygning
Brystveggen er mer enn bare en beskyttende boks – den er et aktivt og funksjonelt område som deltar i respirasjon, stabilisering, blodforsyning og nerveledninger. Lagvis forståelse av brystveggen er essensiell for både anatomi, prosedyrer og billedtolkning.
Den anatomiske organiseringen fra utsiden og innover gir oss en logisk struktur:
1. Hud og subkutant vev
Ytterst finner vi huden, etterfulgt av subkutant fettvev. I dette laget går de overfladiske venene – blant annet v. cephalica og v. basilica – som ofte brukes til blodprøvetaking og veneflon.
Også sensoriske nerver til thoraxveggen, inkludert kutane grener fra intercostalnervene, løper her og gir følelse i huden over brystkassen.
2. Overfladiske muskler
De viktigste overfladiske musklene på forsiden er:
- M. pectoralis major, som dekker store deler av brystkassen og gir styrke til skulder- og armbevegelser.
- M. pectoralis minor, som ligger dypere og fungerer som landemerke for inndeling av a. axillaris.
- M. serratus anterior, som ligger lateralt og bidrar til å rotere og stabilisere scapula.
Disse musklene får blodforsyning fra blant annet a. thoracica lateralis og a. thoracoacromialis.
3. Skjelett: costae og sternum
Ribbeina (costae) danner hovedstrukturen i brystveggen. Det er 12 par:
- De første 7 kalles ekte ribbein, og fester direkte til sternum via egne bruskforbindelser.
- Ribbeina 8–10 kalles falske ribbein, og fester indirekte via felles brusk.
- Ribbeina 11 og 12 er flytende, uten kontakt med sternum.
Ribbeina danner ledd med corpus vertebrae thoracicae bak og sternum foran, og sammen skaper de et halvstivt, fjærende bur rundt brysthulen. Øverst sitter manubrium sterni, midtpartiet heter corpus sterni, og nederst ligger processus xiphoideus.
4. Intercostalmusklene
Mellom hvert ribbein ligger intercostalmusklene, som har både en mekanisk og respiratorisk funksjon. Det er tre lag:
- Mm. intercostales externi: går skrått ned og frem – aktiveres ved inspirasjon
- Mm. intercostales interni: går skrått ned og bakover – aktiveres ved ekspirasjon
- Mm. intercostales intimi: ligger dypest og har en stabiliserende funksjon
Disse musklene arbeider sammen for å heve og senke ribbeina under pustebevegelsene.
5. Dyp muskulatur: M. transversus thoracis
Denne tynne muskelen går fra innsiden av corpus sterni til ribbeinsbrusken og bidrar svakt til ekspirasjon. Den er synlig ved disseksjon fra innsiden av thoraxveggen og krysses av de indre thorakale arteriene (a. thoracica interna).
Bevegelse og respirasjonsmuskulatur
Brystkassen er ikke en statisk struktur – den er dynamisk og livsnødvendig i respirasjonen. Gjennom koordinerte bevegelser av ribbein, brystvegg og diafragma endres volumet i thorax, noe som skaper trykkforskjeller og muliggjør pust. For å forstå respirasjonens mekanikk, må man kjenne til hvordan bevegelsene skjer, og hvilke muskler som er involvert i både inspirasjon og ekspirasjon.
Mekanikk: hvordan pust skapes
Respirasjon er i utgangspunktet en trykkstyrt prosess: når volumet i thorax øker, synker det intratorakale trykket, og luft trekkes inn i lungene (inspirasjon). Når volumet reduseres, presses luft ut igjen (ekspirasjon). Denne volumendringen oppnås gjennom bevegelse av ribbein og diafragma.
To hovedmekanismer beskriver bevegelsene:
- Bøttehankeffekten: Ved inspirasjon løftes ribbeina lateralt, slik at diameteren i thorax øker som en bøttehank som løftes.
- Pumpehåndtakseffekten: Sternum beveger seg fremover og oppover når de øvre ribbeina heves.
- Diaphragmadome-effekten: Diafragma senkes som en fallskjerm som strammes nedover, og øker dermed det vertikale volumet i thorax.
Inspirasjonsmuskulatur
🫁 1. Diafragma
Diafragma er kroppens viktigste pustemuskel. Den er en kuppelformet muskelplate som skiller thorax og abdomen. Ved inspirasjon kontraherer diafragma og senkes nedover, noe som øker det intratorakale volumet. Den innerveres av n. phrenicus (C3–C5) – “C3, 4, 5 keeps the diaphragm alive”.
Ved rolig pust står diafragma for omtrent 75 % av volumendringen.
🫁 2. Mm. intercostales externi
Disse musklene ligger mellom ribbeina og går skrått nedover og fremover. Når de trekker seg sammen, heves ribbeina, og thorax utvider seg lateralt og anteriort. De er spesielt viktige ved rolig og dyp inspirasjon.
🫁 3. Hjelpemuskler ved dyp inspirasjon
Når pustebehovet øker (f.eks. ved anstrengelse), rekrutteres tilleggsmuskler:
- Mm. scaleni (anterior, medius og posterior): løfter costa I og II
- M. sternocleidomastoideus: løfter sternum og clavicula
- M. pectoralis minor og major (ved fiksert arm): løfter brystveggen
- M. serratus anterior: bidrar til å stabilisere og rotere ribbeina oppover
Ekspirasjonsmuskulatur
Ved vanlig, rolig pust skjer ekspirasjon passivt: når inspirasjonsmuskulaturen slapper av, trekker thorax og lungevev seg sammen på grunn av elastisk tilbakeslag. Det skaper økt intratorakalt trykk og presser luft ut.
Ved forsert ekspirasjon brukes:
- Mm. intercostales interni og intimi: senker ribbeina
- Bukmuskler (m. rectus abdominis, m. obliquus internus/externus, m. transversus abdominis): presser innholdet i bukhulen oppover mot diafragma og reduserer volumet i thorax
Brysthulens grenser og åpninger
Thorax danner en lukket, men fleksibel hulromsstruktur som beskytter hjertet, lungene, store blodkar og en rekke vitale nerver. For at disse strukturene skal kunne kommunisere med resten av kroppen, har thorax to store åpninger: én øverst mot halsen og én nederst mot buken. Disse åpningene danner portaler for både luft, mat, nerver, vener og arterier – og de er sentrale både anatomisk og klinisk.
Apertura thoracis superior – øvre åpning
Dette er den øvre inngangen til brysthulen, og danner grensen mellom thorax og hals (cervix). Den er smal og trekantet, og ligger ved nivå T1 bak, costa I lateralt og manubrium sterni foran.
Strukturer som passerer her:
- Trachea (luftrøret)
- Oesophagus (spiserøret)
- A. subclavia og v. subclavia
- A. carotis communis og v. brachiocephalica
- N. vagus, n. phrenicus, n. laryngeus recurrens
- Ductus thoracicus (lymfekar)
- Apex pulmonis og cupula pleurae
📌 Klinisk:
Dette området er svært trangt. Svulster eller forstørrede lymfeknuter her kan presse på trachea, oesophagus eller kar – noe som kan gi tung pust, dysfagi eller venestuvning i halsen (f.eks. ved vena cava superior-syndrom). Ved traumatiske skader eller sentral venekateter må man ha god kontroll på disse strukturene for å unngå alvorlige komplikasjoner.
Apertura thoracis inferior – nedre åpning
Dette er den store åpningen i bunnen av brysthulen, og er sterkt utvidet i forhold til den øvre. Den dannes av:
- Costa 12 og 11 baktil
- Arcus costalis lateralt
- Processus xiphoideus fortil
Åpningen er tett lukket av diafragma, som ikke bare fungerer som pustemuskel, men også som en fysisk skillevegg mellom bryst- og bukhulen.
Diafragma og dets åpninger
Diafragma er kuppelformet og gjennombores av tre viktige strukturelle åpninger:
1. Hiatus venae cavae – T8
- Her passerer:
– V. cava inferior
– N. phrenicus dx. - Ligger i sentralt seneområde – trykkstabil
- Ved inspirasjon utvides åpningen og fremmer venøs tilbakestrømning
2. Hiatus oesophageus – T10
- Her passerer:
– Oesophagus
– Truncus vagalis anterior og posterior (n. vagus-grener) - Ligger i muskulær del av diafragma
- Klinisk relevant ved hiatushernie (magedel presses opp i thorax)
3. Hiatus aorticus – T12
- Her passerer:
– Aorta descendens (thoracica)
– Ductus thoracicus
– V. azygos (noen ganger) - Ligger bak diafragma, mellom crura – upåvirket av respirasjon
Tillegg: små åpninger
I tillegg finnes det små åpninger i diafragma for:
- N. splanchnicus major/minor
- V. hemiazygos
- Sympatiske grener
Pleura og pleurahulen
Rundt hver lunge ligger det en tynn, blank og glatt hinne – pleura – som gjør det mulig for lungene å bevege seg friksjonsfritt mot brystveggen under respirasjon. Selv om den ved første øyekast kan virke som en enkel beskyttelseshinne, spiller pleura en avgjørende rolle i både anatomi og fysiologi. Den sørger for at lungene holdes utspilte, at bevegelsene blir effektive og at trykkforskjellene i brysthulen opprettholdes. Mange kliniske prosedyrer og sykdommer involverer nettopp dette området.
Pleura består av to lag: det viscerale laget og det parietale laget. Det viscerale laget, pleura visceralis, ligger tett inntil lungen og følger alle dens konturer – helt ned i hver enkelt lungefissur. Det er dette laget som kler lungevevet, og som – interessant nok – ikke har smertereseptorer. Derfor er sykdom i selve lungevevet sjelden forbundet med skarp, lokalisert smerte.
Det ytre laget, pleura parietalis, ligger an mot innsiden av brystveggen, diafragma og mediastinum. Det er mer enn bare en barriere: det er et sensorisk følsomt lag som er rikt innervert av intercostalnerver og n. phrenicus. Dette betyr at sykdommer som irriterer det parietale laget – som pleuritt eller pneumotoraks – ofte gir karakteristisk, skarp og respirasjonsavhengig smerte som kan lokaliseres godt av pasienten.
Mellom disse to lagene ligger det som kalles pleurahulen – et potensielt rom som normalt kun inneholder noen få milliliter klar, serøs væske. Denne væsken virker som et naturlig glidemiddel som gjør at lagene kan gli mot hverandre uten friksjon. Like viktig er det at væsken bidrar til å opprettholde det negative trykket i hulrommet – et trykk som bokstavelig talt holder lungene utspilte mot brystveggen. Uten dette undertrykket ville lungene klappe sammen.
Pleurahulen er ikke helt jevn i formen. Den har dype innbuktninger, eller «recesser», som ikke fylles av lungevev under rolig respirasjon. Den viktigste av disse er recessus costodiaphragmaticus, som ligger mellom diafragma og nedre ribbein, spesielt godt utviklet posterolateralt. Det er nettopp her væske i pleurahulen samler seg først ved pleuravæskeansamling, og derfor er dette stedet hvor man vanligvis legger inn toraksdren eller utfører pleuratapping.
En annen viktig struktur er recessus costomediastinalis, som finnes mellom lungens fremre kant og brystbenet. Denne er særlig uttalt på venstre side, der hjerteinnsnevringen – incisura cardiaca – gir mer plass mellom lunge og mediastinum.
I klinikken er pleura involvert i mange tilstander. Ved pneumotoraks har det kommet luft inn i pleurahulen, og det negative trykket forsvinner. Lungene klapper sammen fordi det ikke lenger er noe som trekker dem ut mot brystveggen. Pasienten får plutselig innsettende tungpust, og i alvorlige tilfeller, som ved trykkpneumotoraks, kan det være livreddende med rask innleggelse av toraksdren. Pleuraeffusjon, altså væske i pleurahulen, kan skyldes hjertesvikt, infeksjon, malignitet eller traume. Uansett årsak vil væsken legge seg i de dypeste pleurarecessene, og ofte sees først i recessus costodiaphragmaticus på røntgen thorax.
Ved irritasjon av parietal pleura, for eksempel ved pleuritt, vil pasienten typisk beskrive stikkende, respirasjonsavhengig smerte som forverres ved dyp innpust. Legen kan noen ganger høre en ru, raspende lyd ved auskultasjon – pleuragnisning – som oppstår når de to pleuralagene gnis mot hverandre med redusert væske mellom.
Sammen utgjør pleura og pleurahulen et avansert, men elegant system som gjør respirasjonen mulig – i det stille, men med livsviktig betydning.
Mediastinum – struktur, innhold og klinisk betydning
Midt mellom lungene ligger kroppens viktigste gjennomfartsåre og kommandosentral: mediastinum. Det er her hjertet slår, store kar forlater og ankommer thorax, og nerver, spiserør og lymfesystem passerer mellom hals, bryst og mage. Anatomisk sett utgjør mediastinum rommet mellom de to pleurahulene, og strekker seg fra sternum foran til ryggsøylen bak, og fra apertura thoracis superior og helt ned til diafragma.
Mediastinum inneholder ikke bare statiske strukturer – det er et dynamisk område, der puls, peristaltikk, trykkendringer og patologi ofte manifesterer seg. Forståelse av mediastinal anatomi er derfor avgjørende, både i klinisk praksis og i tolkning av bildeundersøkelser som røntgen thorax, CT og MR.
Anatomisk inndeling
Mediastinum deles inn i øvre (superior) og nedre (inferior) del, med en tenkt horisontal linje gjennom angulus sterni (manubriosternal-leddet) bakover til discus intervertebralis T4–T5. Den nedre delen deles igjen inn i tre underregioner: fremre, midtre og bakre mediastinum.
Mediastinum superior
Den øvre delen av mediastinum inneholder mange av kroppens største og mest vitale strukturer. Her passerer:
- Trachea, på vei mot bifurkasjonen til hovedbronkiene
- Oesophagus, som fortsetter ned mot abdomen
- Arcus aortae, med sine tre store avganger:
– Truncus brachiocephalicus
– A. carotis communis sinistra
– A. subclavia sinistra - Vv. brachiocephalicae, som forenes til v. cava superior
- N. vagus, som avgir n. laryngeus recurrens sin. ved arcus aortae
- N. phrenicus, som passerer foran perikard og inn i diafragma
- Thymus, særlig prominent hos barn, men tilbakedannes med alder
Her går altså både luftveier, fordøyelseskanal, blodårer og nerver side om side – tettpakket i en liten, men kritisk korridor.
Mediastinum inferior
Den nedre delen strekker seg fra angulus sterni ned til diafragma og deles som nevnt inn i tre rom:
• Fremre mediastinum
Ligger mellom sternum og perikard. Her finnes:
- Fettvev
- Lymfeknuter
- Rester av thymus hos voksne
Dette er et relativt tomt rom, men kan bli aktuelt ved for eksempel mediastinale svulster eller lymfeknuteaffeksjon.
• Midtre mediastinum
Dette er hjertets hjem. Her finner vi:
- Hjertet med perikard
- V. cava superior og inferior
- Aorta ascendens
- Truncus pulmonalis
- Hovedbronkiene
- N. phrenicus, som passerer anteriort for hilus pulmonis
- Lymfeknuter
Midtre mediastinum er et område med svært høy tetthet av kritiske strukturer. Det er her man opererer ved åpen hjertekirurgi, legger inn perikarddren, og det er også her man ser effektene av hjerteforstørrelse eller perikardtamponade.
• Bakre mediastinum
Ligger bak perikard og foran columna thoracalis. Inneholder:
- Oesophagus
- Aorta thoracica descendens
- Ductus thoracicus (det viktigste lymfekaret i kroppen)
- N. vagus (truncus vagalis ant. og post.)
- V. azygos og hemiazygos
- Sympatiske grensestrenger og splanchniske nerver
Her går både store kar og nerver som forsyner bukorganene, samt spiserøret i sin helhet før det går gjennom hiatus oesophageus i diafragma.
📚 Anki-kort
Obs, tomt! Kommer etterhvert <3
📝 Eksamensoppgaver
Obs, tomt! Kommer etterhvert <3
👨⚕️ Klinisk case
Obs, tomt! Kommer etterhvert <3