Hva er vev?

Alle organene i kroppen vår er bygd opp av vev – samlinger av celler som er spesialisert for ulike funksjoner og organisert på bestemte måter. Et vev er altså mer enn bare en gruppe celler; det inkluderer også den ekstracellulære matriksen, som består av proteiner og væsker mellom cellene. Denne matriksen gir struktur, støtte og regulerer hvordan cellene samarbeider. Uten vev – ingen organer, og uten organisering – ingen funksjon.

De fire fundamentale vevstypene

Til tross for den enorme variasjonen i kroppens strukturer, kan alt kroppsvev deles inn i fire hovedtyper. Disse vevstypene er grunnpilarene som bygger opp både organer, hud, slimhinner, muskler og nervesystem.

1. Epitelvev: Dette er vevet som dekker kroppens overflater, både på utsiden (hud) og innsiden (hulrom som tarm, luftveier og urinveier). Epitelvev er spesialisert for beskyttelse, absorpsjon, sekresjon og sansefunksjoner. Det er tettpakket med celler, har tydelig polaritet (en apikal og en basal side), og hviler på en basalmembran.
2. Bindevev: Bindevev støtter og binder sammen andre vev. Det varierer fra løst og fleksibelt (f.eks. under huden) til sterkt og tett (f.eks. sener). Her finner vi også spesialiserte former som brusk, bein og fettvev. I tillegg utgjør blod og lymfe flytende former for bindevev. Ekstracellulær matriks er særlig viktig i bindevev og inneholder strukturelle proteiner som kollagen og elastin.
3. Muskelvev: Dette vevet er ansvarlig for all form for bevegelse i kroppen – både viljestyrt (som når du beveger en arm) og ubevisst (som hjerteslag og tarmperistaltikk). Muskelvev deles inn i tre typer: skjelettmuskulatur (tverrstripet og viljestyrt), hjertemuskulatur (tverrstripet og autonom) og glatt muskulatur (ikke-tverrstripet og autonom).
4. Nervevev: Nervevev består av nerveceller (nevroner) og støtteceller (gliaceller). Det danner nervesystemet, som registrerer, behandler og formidler informasjon i hele kroppen. Nevronene leder elektriske impulser, mens gliacellene har støtte-, ernærings- og beskyttelsesfunksjoner.

Disse fire vevstypene kombineres i ulike konfigurasjoner for å danne alle kroppens organer og systemer – fra hjerne til hud, fra hjerte til tarm.

---

Kimlagene – vevets embryonale opphav

Under fosterutviklingen dannes alle vevstyper fra tre embryonale lag, kalt kimlag. Disse dannes tidlig i utviklingen, og hver av dem gir opphav til bestemte vev og organer. Å forstå disse lagene gir en dypere innsikt i hvor ulike celler og strukturer stammer fra – og hvorfor ulike sykdommer kan ramme visse organsystemer samtidig.

Ektoderm – det ytre laget

Ektodermen er det ytterste kimlaget og gir opphav til strukturer som beskytter kroppen og formidler sanseinntrykk. Det er herfra huden og nervesystemet utvikles.

• Hud og hudderivater: epidermis (overhud), hår, negler, svette- og talgkjertler
• Nervesystemet: hjerne, ryggmarg, perifere nerver og sanseorganer

Mesoderm – det midterste laget

Mesodermen gir opphav til kroppens “byggverk” – alt som har med støtte, bevegelse, blod og indre organer å gjøre.

• Muskelvev: glatt, skjelett- og hjertemuskulatur
• Bindevev: inkludert bein, brusk og fett
• Sirkulasjonssystemet: blod, blodkar, hjerte
• Lymfesystemet og milt
• Urogenitalsystemet: nyrer, kjønnsorganer
• Mesenteriet og kroppens hulrom

Endoderm – det indre laget

Endodermen danner det meste av kroppens indre overflater og sekretoriske organer, spesielt i fordøyelses- og respirasjonssystemet.

• Fordøyelseskanalens epitel: fra svelg til endetarm
• Respirasjonsepitel: luftrør, bronkier og alveoler
• Kjertelorganer: lever, bukspyttkjertel, skjoldbruskkjertel

Disse tre kimlagene er fundamentale i embryologien og gir et rammeverk for å forstå hvor kroppens vev og organer stammer fra.

---

Epitelvev

Hva er epitelvev?

Epitelvev er kroppens beskyttende teppe og funksjonelle grensesnitt. Det dekker alle indre og ytre overflater – fra huden til slimhinner i fordøyelseskanalen, luftveiene og urinveiene. I tillegg utgjør epitelvev selve den funksjonelle delen av kjertler som produserer svette, spytt, hormoner og enzymer.

Til forskjell fra bindevev, som ofte er rikt på ekstracellulær matriks, består epitelvev nesten utelukkende av tettpakkede celler med minimal plass mellom seg. Dette muliggjør en effektiv barriere- og transportfunksjon, men stiller også høye krav til celle-til-celle-kontakter og stabil forankring til underlaget.

Organisering og kjennetegn

Epitelet ligger alltid an mot en struktur kalt basalmembranen – en tynn, men sterk barriere som både fester epitelet til underliggende bindevev og fungerer som et filter for transport av molekyler.

Cellelagene i epitelet har en tydelig polaritet.
Den apikale flaten vender mot hulrommet, lumen eller kroppens ytre overflate, og er ofte spesialisert med strukturer som mikrovilli eller cilier. Den basale flaten vender mot basalmembranen og bindevevet. Mellom cellene finnes ulike typer celleforbindelser:

• Tette kontakter (tight junctions) forhindrer lekkasje
• Adherente kontakter og desmosomer sørger for mekanisk stabilitet
• Gap junctions gjør at cellene kan kommunisere elektrisk og kjemisk

Epitelvev inneholder ingen blodårer. Næring og oksygen må diffundere inn fra blodkar i underliggende bindevev.

Epitelvevets funksjonelle plasseringer

Ytre overflater

På kroppens ytre overflate utgjør epitelvevet det ytterste laget i huden – epidermis. Dette er et flerlaget, keratinisert plateepitel som beskytter mot mekanisk skade, mikroorganismer, UV-stråling og uttørking. Hudens epitel kan også produsere strukturer som hår, negler, talg og svette – alt sammen derivater fra epitelceller.

Indre overflater

Epitelvev kler også kroppens hulrom og organoverflater innvendig – som innsiden av luftveiene, fordøyelseskanalen, urinveiene og reproduksjonssystemet. Her tilpasses cellene etter funksjonen: Noen steder er de spesialisert for absorpsjon (som i tynntarmen), andre steder for sekresjon (som i mage og endocervix), og noen steder for barrierefunksjon (som i urinblæren).

Disse epitelene er ofte slimproduserende og dekket av et fuktig lag som beskytter mot kjemisk, mekanisk og mikrobiell skade.

Kjertler

Epitelceller kan spesialiseres ytterligere og danne kjertler som produserer og skiller ut stoffer. Kjertler deles i:

• Eksokrine kjertler, som tømmer sitt innhold ut på kroppsoverflater eller inn i hulrom (f.eks. svette, spytt, talg)
• Endokrine kjertler, som produserer hormoner som slippes direkte ut i blodet (f.eks. tyreoidea og binyrer)
• Blandede kjertler, som har begge funksjoner (f.eks. pancreas)

---

Klassifisering av epitelvev

Epitelvev klassifiseres etter celleform og antall cellelag. Dette gir et system som hjelper oss å forstå både strukturen og funksjonen til vevet.

Tre hovedformer av epitelceller:

1. Plateepitel: Cellene er flate og brede. Velegnet for steder der diffusjon eller passiv transport skal skje raskt, som i alveolene i lungene og endotelet i blodårer.
2. Kubisk epitel: Cellene er like høye som brede. Ofte forbundet med sekresjon og absorpsjon, som i nyretubuli og små kjertler.
3. Sylinderepitel: Cellene er høye og slanke, med kjerner plassert nær den basale delen. Vanlig i tarmen, luftveier og uterus, der det trengs spesialiserte funksjoner som absorpsjon, slimsekresjon eller bevegelse av partikler med cilier.

Epitelens lagdeling

Enlaget epitel:
Tillater rask transport eller absorpsjon.

• Eksempler:
  • Plateepitel: Alveoler, kar.
  • Kubisk epitel: Små kjertler, nyretubuli.
  • Sylinderepitel: Tynntarm.

Flerlaget epitel:
Beskytter mot mekanisk slitasje.

• Eksempler:
  • Plateepitel: Hud, vagina, øsofagus.
  • Kubisk epitel: Svettekjertler, melkekjertler.
  • Sylinderepitel: Mannlig urinrør.

Andre spesialiserte former:

Pseudostratifisert sylinderepitel: Trachea, med cilia.

Overgangsepitel: Urinblære, kan strekke seg.

Hudens lag – fra overflate til dyp

Huden er kroppens største organ og har flere lag, som hver har spesialiserte funksjoner. Vi deler huden grovt inn i tre hoveddeler: epidermis, dermis og subcutis (hypodermis). Hvert lag er bygget opp av ulike celletyper og vev, og sammen danner de en kompleks struktur som beskytter kroppen mot omverdenen, regulerer temperatur og formidler sanseinntrykk.

Epidermis – kroppens ytterste barriere

Epidermis er det ytterste laget av huden, og består av flerlaget keratinisert plateepitel. Det er dette laget som gir huden sin robuste beskyttelse mot mekanisk slitasje, mikroorganismer og væsketap. Epidermis er avaskulært, altså uten egne blodkar, og får næring fra blodkarene i det underliggende laget – dermis.

Lagene i epidermis (fra innerst til ytterst):

1. Stratum basale
   Dette er det dypeste laget, rett over basalmembranen. Her finner vi basalceller som deler seg kontinuerlig og gir opphav til nye hudceller. I tillegg finnes det melanocytter som produserer pigmentet melanin, og Merkelceller med sensorisk funksjon.
2. Stratum spinosum
   Også kalt «piggcellene» på grunn av de karakteristiske celleforbindelsene (desmosomer) som gir cellene et piggete utseende i mikroskop. Dette laget gir huden styrke og fleksibilitet.
3. Stratum granulosum
   Her begynner cellene å bli mer flate og fylles med keratohyalingranuler, som er viktige for prosessen som gjør huden vannavstøtende og slitesterk – keratinisering.
4. Stratum lucidum (bare i tykk hud)
   Et tynt, gjennomsiktig lag som bare finnes i håndflater og fotsåler. Celler her er døde og fylt med eleidin – et forstadium til keratin.
5. Stratum corneum
   Ytterste laget, som består av døde, keratiniserte celler uten kjerner. Dette laget danner en beskyttende barriere mot ytre påvirkning og forhindrer vanntap.

🧠 Huskeregel: Britney Spears Goes (a) Little Crazy
→ Basale, Spinosum, Granulosum, (Lucidum), Corneum

Dermis – hudens bindevevslag

Like under epidermis finner vi dermis, et bindevevslag som støtter og forankrer overhuden. Dermis inneholder blodkar, lymfekar, nerver, kjertler og hårsekker, og er avgjørende for hudens næring, følelse og regulering.

To lag i dermis:

1. Papillærlaget
   Det øverste laget, som består av løst bindevev med mange kapillærer og nerver. Her dannes små utposninger kalt papiller, som interagerer med epidermis og øker kontaktflaten. Disse danner blant annet fingeravtrykk i tykk hud.
2. Retikulærlaget
   Dypere i dermis finner vi tett, uregelmessig bindevev med rikelig mengde kollagen- og elastiske fibre. Dette gir huden styrke og elastisitet. Her finnes også svettekjertler, talgkjertler, hårsekker, og større blodkar og nerver.

Subcutis (hypodermis) – hudens støtdemper og varmelager

Under dermis ligger subcutis, også kjent som hypodermis. Dette laget består hovedsakelig av løst bindevev og fettvev (adipøst vev), og det binder huden til underliggende strukturer som muskler og sener.

Viktige funksjoner:

• Støtdemping: Beskytter underliggende vev og organer mot trykk og slag.
• Isolasjon: Fettet bidrar til å holde kroppstemperaturen stabil.
• Energilagring: Fettcellene (adipocytter) lagrer energi i form av triglyserider.

I tillegg inneholder subcutis blodkar, lymfekar og nerver, og kan være mer eller mindre utviklet avhengig av individets alder, kjønn og ernæringsstatus.

---

Spesialiseringer av epitelvev

Epitelcellene kan spesialisere seg på måter som gjør dem i stand til å møte svært forskjellige krav i kroppen – fra slitesterk hud til slimhinner i luftveiene. Slike spesialiseringer gjør epitelvev funksjonelt fleksible og tilpasset sitt miljø.

Keratinisering

Keratinisert epitel finnes i områder som utsettes for mye mekanisk stress og slitasje – som huden. Her produserer epitelcellene keratin, et sterkt og vannavstøtende protein som danner et lag med døde celler i overflaten. Dette laget fungerer som en barriere mot både fysisk skade, væsketap og mikroorganismer.

I motsetning til dette finner vi ikke-keratinisert epitel i fuktige indre overflater som ikke trenger samme grad av beskyttelse, men der fleksibilitet og fuktbevarende egenskaper er viktig – for eksempel i vagina, øsofagus og den ektoservikale delen av livmorhalsen. Her beholdes cellekjernene i overflaten, og laget forblir mykt og elastisk.

Cilier – bevegelse og rensing

Et annet spesialiseringstrekk er tilstedeværelse av cilier, som er hårlignende utvekster på cellens overflate. Disse ciliene er i konstant bevegelse og bidrar til å transportere partikler, slim og mikrober bort fra vevsoverflaten.

Et godt eksempel er trachea (luftrøret), som er kledd med pseudostratifisert ciliert sylinderepitel. Ved mikroskopi ser dette laget ut som om det er flerlaget, men alle cellene hviler faktisk på basalmembranen. Kjernene ligger i ulik høyde, og de ciliebekledte toppene beveger slim og fremmedpartikler oppover mot svelget. Dette er en viktig del av kroppens luftveisforsvar.

I kontrast til dette finnes ikke-ciliert epitel, som har en glatt overflate og er spesialisert for absorpsjon og sekresjon, slik vi ser i endocervix. Der er det ingen bevegelse av partikler, men heller produksjon og transport av slim eller signalmolekyler.

Mikrovilli – maksimal absorpsjon

I tynntarmen kreves det effektiv næringsopptak, og her har naturen løst det med en annen type overflatespesialisering: mikrovilli. Mikrovilli er mikroskopiske, fingerlignende utvekster av cellemembranen som dekker de apikale delene av absorptive celler, kalt enterocytter. De øker overflatearealet dramatisk – og dermed cellens evne til å absorbere næringsstoffer fra tarminnholdet.

Ved mikroskopi ser man ikke enkeltstående mikrovilli, men et samlet lag kalt børstesøm, som ligger på toppen av enlaget sylinderepitel som kler tarmtottene.

Stereocilier – sensoriske spesialister

Stereocilier er lange, ubevegelige utløpere som på mange måter ligner mikrovilli, men med annen funksjon og lokalisering. De finnes for eksempel i cochlea i det indre øret, der de fungerer som mekanoreseptorer for lyd og balanse. Når lyd eller bevegelse stimulerer disse hårlignende strukturene, overføres mekaniske signaler til nerveimpulser som hjernen tolker som lyd eller posisjon.

Cellekontakter og basalmembran – arkitekturen som holder epitelet sammen

Epitelvev består av tettpakkede celler som danner en kontinuerlig barriere på kroppens overflater, både utvendig og innvendig. For at disse cellene skal fungere som et enhetlig lag, må de bindes sammen på en stabil og funksjonell måte. Dette oppnås gjennom intercellulære cellekontakter og en basalmembran som fester epitelet til det underliggende vevet.

Intercellulære cellekontakter – hvordan epitelcellene bindes sammen og kommuniserer

Mellom epitelcellene finnes ulike kontaktpunkter som sørger for tetthet, mekanisk styrke og kommunikasjon. Disse kontaktene deles inn i tre hovedgrupper:

1. Okkluderende kontakter (tight junctions)
   Disse strukturene, også kalt zonula occludens, ligger helt ytterst på cellene, nær den apikale flaten. De tetter rommet mellom naboceller og hindrer lekkasje av væske og oppløste stoffer. Tight junctions er avgjørende for at epitelet kan fungere som en selektiv barriere – for eksempel i tarmen, hvor næringsstoffer må passere gjennom cellene og ikke mellom dem.
2. Forankrende kontakter
   Disse gir mekanisk støtte og holder cellene fast til hverandre og til basalmembranen. Det finnes flere typer:
   • Zonula adherens: Et belte av adhesjonsmolekyler som omkranser cellen og kobler aktinfilamenter i cytoskjelettet sammen mellom naboceller.
   • Desmosomer (macula adherens): Punkter som kobler cellenes intermediære filamenter sammen. De fungerer som «nagler» som gir styrke i vev utsatt for mekanisk stress, som i hud og hjerte.
   • Hemidesmosomer: Disse fester cellene til basalmembranen, og ikke til andre celler. De er viktige for forankring av epitelet til det underliggende bindevevet.
3. Kommuniserende kontakter (gap junctions)
   Disse forbindelsene, også kalt nexus eller macula communicans, tillater direkte kommunikasjon mellom celler. De består av små kanaler som slipper gjennom ioner og små molekyler. Dette gjør at epitelcellene kan koordinere aktivitet, som for eksempel samtidig sammentrekning av celler i tarm eller hjertevev.

Basalmembran – grunnmuren under epitelet

Under epitelcellene ligger basalmembranen, en tynn, men funksjonelt viktig struktur som skiller epitelet fra det underliggende bindevevet. Den fungerer som et anker, et filter og en signalplattform:

• Forankring: Basalmembranen holder epitelcellene på plass og hindrer dem i å løsne ved mekanisk påvirkning.
• Filtrering: Den fungerer som en selektiv barriere for hvilke stoffer som kan passere mellom epitel og bindevev – spesielt viktig i nyre og blod–hjerne-barrieren.
• Signalering: Via reseptorer i cellemembranen (som integriner), kan epitelcellene motta signaler fra basalmembranen som påvirker vekst, differensiering og reparasjon.

Basalmembranen består hovedsakelig av proteiner som kollagen type IV, laminin, nidogen og proteoglykaner, og den produseres av både epitelcellene og underliggende fibroblaster.

Kjertelvev og sekresjon – kroppens spesialiserte utskillelsesorganer

Epitelvev spesialiserer seg også til å produsere og skille ut ulike stoffer. Slike epitelceller som driver med sekresjon kalles kjertelceller, og de organiserer seg ofte i strukturer som kalles kjertler. Disse finnes i nesten alle deler av kroppen og har viktige funksjoner i alt fra fordøyelse til hormonell regulering.

Klassifisering etter sekresjonsvei: Eksokrin vs. endokrin

Eksokrine kjertler
Disse kjertlene skiller ut sitt produkt via en utførselsgang som munner ut på en kroppsoverflate – enten ytre (hud) eller indre (som tarmlumen). Sekretet kan være alt fra slim og enzymer til svette og talg. Eksempler:

• Spyttkjertler → spytt i munnhulen
• Svettekjertler → svette på huden
• Talgkjertler → talg til hårsekker

Endokrine kjertler
Disse har ingen utførselsgang. I stedet frigis produktet – vanligvis hormoner – direkte til blodet, hvor de transporteres til målorganer over hele kroppen. Eksempler:

• Skjoldbruskkjertelen (thyroidea) → thyroksin
• Binyrer → adrenalin, kortisol
• Hypofysen → veksthormon, ADH, ACTH

Blandede kjertler
Noen kjertler har både eksokrin og endokrin funksjon. Det klassiske eksempelet er:

• Bukspyttkjertelen (pancreas)
  • Eksokrin del: Produserer fordøyelsesenzymer (via ductus pancreaticus)
  • Endokrin del: Lager insulin og glukagon (i de langerhanske øyene)

Kjertlers sekresjonsmekanismer og struktur – en klassifisering

Når vi studerer kjertelvev, er det viktig å forstå ikke bare hva som skilles ut, men hvordan kjertelcellene gjør det. Sekresjonsmåten sier mye om cellenes struktur, funksjon og levetid. Kjertler klassifiseres derfor etter både virkemåte og form.

Klassifisering etter virkemåte – hvordan cellene avgir sitt sekret

Kjertelceller har utviklet tre hovedmekanismer for å frigjøre sitt produkt. Disse mekanismene varierer i hvor mye av cellen som går tapt under sekresjon, og har stor betydning for cellens funksjon og regenerasjon.

Merokrin sekresjon (også kalt ekkrin)

Dette er den vanligste og mest skånsomme formen for sekresjon. Sekretet pakkes i små vesikler inne i cellen og frigjøres ved exocytose – det vil si at vesikkelen smelter sammen med cellemembranen og tømmes ut. Cellen selv forblir intakt og kan produsere nytt sekret kontinuerlig.
Typiske eksempler inkluderer:

• Spyttkjertler, som produserer spytt rikt på enzymer og slim
• Bukspyttkjertelen, som skiller ut fordøyelsesenzymer
• Vanlige svettekjertler, som hjelper til med temperaturregulering

Apokrin sekresjon

Her skjer en delvis avsnøring av cellens apikale del. Sekretet samles i toppen av cellen, og når det skilles ut, følger en liten del av cytoplasma og membran med. Cellen overlever og regenererer etterpå, men må gjenoppbygge sin apikale struktur.
Denne typen sekresjon finner vi blant annet i:

• Brystkjertler under amming, der melk med fett og proteiner skilles ut
• Spesielle svettekjertler, som de i armhulene og lysken

Holokrin sekresjon

Dette er den mest dramatiske formen for sekresjon. Hele cellen fylles med sekret, og til slutt dør den og går i oppløsning. Sekretet består altså av hele cellens innhold. Nye celler dannes fra basalceller for å erstatte de som går tapt.
Holokrin sekresjon finnes for eksempel i:

• Talgkjertler i huden, som produserer fet talg for å smøre huden
• Meibomske kjertler i øyelokket, som bidrar til tårefilmens fettlag

📚 Anki-kort

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

📝 Eksamensoppgaver

👨‍⚕️ Klinisk case

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

❓ Test deg selv