Generell inndeling av det autonome nervesystemet:

Det autonome nervesystemet i fordøyelseskanalen (GI-tractus)

Fordøyelseskanalen vår (også kalt GI-tractus) er styrt av et komplekst nettverk av nerver som kalles det autonome nervesystemet (ANS). Dette systemet jobber uten at vi trenger å tenke på det, og består av tre hovedkomponenter:

Det parasympatiske nervesystemet

• Dette er «hvile og fordøy»-systemet vårt. Det aktiveres hovedsakelig gjennom vagusnerven (kranialnerve X), som er som en hovedkabel som sender signaler fra hjernen til magen og tarmene.
• Når dette systemet er aktivt, øker det bevegelsene i tarmen (peristaltikk), stimulerer produksjon av fordøyelsesvæsker, og får lukkemusklene til å slappe av – alt for å hjelpe med fordøyelsen av mat.

Det sympatiske nervesystemet

• Dette er vårt «kamp eller flukt»-system. Når det er aktivt, bremser det fordøyelsen ved å redusere tarmbevegelser og sekresjon av fordøyelsesvæsker. Signalene kommer fra ryggmargen via spesielle nerveknutepunkter (prevertebrale ganglier).

Det enteriske nervesystemet (ENS) Dette er faktisk vår «andre hjerne» som ligger i tarmveggen. Det er et imponerende system som består av to hovednettverk av nerver:

• Submucosale pleksus (Meissner-pleksus) – Dette nettverket ligger nær tarmens innside og kontrollerer hvor mye fordøyelsesvæske som produseres og hvor mye blod som strømmer til tarmen.
• Myenteriske pleksus (Auerbach-pleksus) – Dette nettverket ligger i tarmens muskellag og styrer tarmens bevegelser, som er essensielle for fordøyelsen.

Enteriske nervesystemet (ENS) – Tarmens egen hjerne

Det er fascinerende at ENS inneholder over 100 millioner nerveceller – faktisk flere enn i hele ryggmargen! Dette komplekse systemet kan fungere selvstendig, men får også veiledning fra de parasympatiske og sympatiske nervesystemene.

ENS har mange viktige oppgaver i kroppen vår:

• Det kontrollerer tarmbevegelser, produksjon av fordøyelsesenzymer, opptak av næringsstoffer, blodtilførsel til tarmen, og bidrar til å regulere immunforsvaret i fordøyelsessystemet

Ny forståelse av ENS – Fra passiv mottaker til aktiv beslutningstaker

Før trodde forskere at ENS bare var en passiv mottaker av ordre fra hjernen. Man mente at alle signaler måtte komme via vagusnerven før ENS kunne gjøre noe som helst.

Nå vet vi at ENS er mye mer selvstendig. Det har sine egne sanseceller som sender signaler til lokale nerveceller i tarmen, som så kan ta selvstendige beslutninger. ENS har et eget «bibliotek» av automatiske programmer og reflekser som det kan bruke uten å vente på instruksjoner fra hjernen.

Hjernen fungerer mer som en rådgiver enn en sjef – ENS kan ta mange viktige beslutninger på egenhånd.

Før du går videre: Test deg selv!

Signalstoffer (nevrotransmittere) i ENS

Det enteriske nervesystemet (ENS), ofte omtalt som «den lille hjernen i tarmen», styrer tarmens funksjoner i stor grad uavhengig av hjernen. For å kunne regulere bevegelser, sekresjon, blodstrøm og sanseinntrykk fra tarmen, er ENS avhengig av en rekke ulike signalstoffer – såkalte nevrotransmittere. Disse stoffene fungerer som budbringere mellom nerveceller og mellom nerveceller og muskelceller eller epitelceller. Interessant nok benytter ENS seg av mange av de samme signalstoffene som hjernen, men med tarmspesifikke funksjoner.

Vi kan dele disse nevrotransmitterne inn i ulike grupper, basert på deres kjemiske struktur og virkemåte. De viktigste gruppene inkluderer biogene aminer, aminosyrer, puriner, signalgasser og nevropeptider.

Biogene aminer: På- og av-knapper for tarmaktivitet

Blant de klassiske signalstoffene finner vi acetylkolin, noradrenalin og serotonin. Acetylkolin fungerer i tarmen som en slags “på-knapp” – det stimulerer både tarmens bevegelser og utskillelsen av fordøyelsesvæsker. Når tarmen trenger å aktiveres, er det ofte acetylkolin som står i sentrum.

Noradrenalin virker i motsatt retning. Dette stoffet reduserer tarmens motilitet og sekresjon, og fungerer dermed som en “av-knapp” som hjelper til å dempe aktiviteten når det er nødvendig – for eksempel under stress, når blodet heller bør prioriteres til muskler enn fordøyelse.

Et tredje viktig stoff i denne gruppen er serotonin (5-HT). Rundt 90 prosent av kroppens serotonin finnes faktisk i tarmen, der det spiller en sentral rolle i å koordinere bevegelser og overføre informasjon om hvordan tarmen har det. For eksempel aktiveres serotonin når tarmen strekkes, noe som bidrar til at peristaltikken settes i gang.

Aminosyrer: Finjustering av nervesignaler

To andre signalstoffer som har viktige funksjoner i ENS er glutamat (ofte omtalt som glutamin i sammenheng med tarmen) og GABA. Glutamat virker stimulerende og forsterker signaloverføringen i nervebanene.

GABA, derimot, har en hemmende virkning. Den sørger for at nervesignalene i tarmen ikke går løpsk, og bidrar dermed til balanse og stabilitet i tarmens nevronnettverk. Disse stoffene kan sammenlignes med henholdsvis gass og brems i en finjustert regulering av tarmens nevroaktivitet.

Puriner: Når samme signalstoff kan gi motsatt effekt

ATP og adenosin er eksempler på puriner – stoffer som kan ha både stimulerende og hemmende effekter i tarmen, avhengig av hvilke reseptorer de binder seg til. De kan blant annet påvirke hvor kraftig tarmen trekker seg sammen, eller regulere lokal blodtilførsel. Denne dobbeltrollen gjør puriner til fleksible, men komplekse aktører i tarmens kjemiske kommunikasjon.

Signalgasser: De usynlige bremser

I tarmen produseres det også små mengder signalgasser med kraftige effekter. Nitrogenoksid (NO) er kanskje den viktigste av disse. Når NO frigjøres, fører det til at glatt muskulatur i tarmveggen slapper av – noe som er essensielt for at maten skal kunne bevege seg videre gjennom fordøyelseskanalen på en kontrollert måte.

Andre gasser som karbonmonoksid (CO) og hydrogensulfid (H₂S) har lignende virkninger. Selv om disse gassene ofte forbindes med giftighet i større mengder, spiller de en viktig og presis rolle i tarmen i mikroskopiske konsentrasjoner.

Neuropeptider: Små proteiner med stor kraft

En viktig og mangfoldig gruppe signalstoffer i ENS er nevropeptidene – små proteiner som kan modulere tarmens funksjoner på mange nivåer. Substans P er særlig kjent for å formidle smerte og aktivere immunreaksjoner i tarmen. VIP (vasoaktivt intestinalt peptid) og PACAP (pituitary adenylate cyclase-activating polypeptide) er begge sentrale for regulering av blodstrøm, væskeutskillelse og avslapning av glatt muskulatur.

I tillegg finnes det kroppens egne opioidlignende stoffer – såkalte opioidpeptider, som enkefaliner og endorfiner. Disse virker smertedempende og reduserer samtidig tarmens bevegelser. Det er derfor opioidmedisiner ofte fører til treg mage eller forstoppelse som bivirkning – de aktiverer samme system.

Samspill og balanse

Det fascinerende med ENS er ikke bare hvor mange ulike signalstoffer som finnes, men hvordan de alle samvirker i et komplekst nettverk. Noen stoffer aktiverer, andre hemmer, og noen virker ulikt avhengig av hvilken reseptor de binder seg til. Til sammen sørger de for at tarmen jobber i takt med kroppens behov – enten det er hvile, stress, sult eller fordøyelse.

Om du synes det er overveldende mange signalstoffer i ENS, så skjønner jeg det. Jeg skal gjøre det enklere for deg og fortelle deg at det er tre stoffer du BØR kunne: Acetylkolin, noradrenalin og serotonin (5-HT).

Refleksbuer i det autonome nervesystemet (ANS)

Tarmen er ikke bare et passivt rør som maten snegler seg gjennom – den er en høyt spesialisert og selvregulerende struktur, med sitt eget nervesystem: det enteriske nervesystemet (ENS). ENS kontrollerer store deler av tarmens funksjoner helt uavhengig av hjernen. Men det finnes også samspill med sentralnervesystemet (CNS) når det trengs. Dette reguleringssystemet baserer seg på det vi kaller refleksbuer – altså faste koblinger mellom sanseceller og effektorceller gjennom nervesignaler.

Vi deler refleksbuene i mage-tarmkanalen inn i to hovedtyper: korte refleksbuer, som holdes innenfor ENS, og lange refleksbuer, som involverer signaltrafikk mellom tarmen og hjernen via det autonome nervesystemet.

Korte refleksbuer – tarmens innebygde selvstyring

De korte refleksbuene er de viktigste for den daglige reguleringen av fordøyelsen. De skjer lokalt i tarmveggen, uten noen som helst innblanding fra hjernen eller ryggmargen. Når tarmen strekkes av mat, eller når spesifikke næringsstoffer eller pH-endringer registreres, aktiveres sensoriske nevroner i ENS. Disse sender signaler direkte til internevroner i de enteriske pleksusene – særlig det submukosale og myenteriske pleksus – hvor signalene behandles og sendes videre til motoriske eller sekretoriske nevroner.

Et klassisk eksempel er det som skjer når du spiser et måltid:
Strekk og kjemisk stimulering i tarmveggen aktiverer ENS, som så øker slimutskillelse, utskillelse av fordøyelsesenzymer og peristaltiske bevegelser – helt uten at hjernen er involvert. Det er dette som gjør det mulig å ha effektiv fordøyelse selv om du ikke “tenker” på det.

Disse korte refleksene er et bevis på hvor autonom tarmen faktisk er. ENS regnes ofte som en “hjernen i tarmen” nettopp fordi den kan organisere så komplekse funksjoner som motilitet, sekresjon og blodstrøm lokalt, basert på sanseinformasjon fra tarmmiljøet.

Lange refleksbuer – når hjernen blander seg inn

Selv om ENS kan klare det meste selv, finnes det også lange refleksbuer som involverer kommunikasjon med CNS. Disse refleksene går gjennom det autonome nervesystemet – både parasympatiske og sympatiske nervebaner.

Informasjon fra tarmen sendes til hjernen via sensoriske vagusfibre eller spinale afferente nevroner. Hjernen kan så bearbeide denne informasjonen og sende signaler tilbake via motoriske fibre i nervus vagus (parasympatisk) eller via sympatiske fibre som utgår fra ryggmargen.

Et typisk eksempel på dette ser vi ved stress: Når hjernen tolker en situasjon som truende eller krevende, aktiveres det sympatiske nervesystemet, som blant annet hemmer tarmens bevegelser og reduserer sekresjon. Dette er en del av kroppens klassiske “fight or flight”-respons, hvor energi prioriteres til muskler og hjerne – og ikke fordøyelse.

På den andre siden, i trygge og avslappede situasjoner, aktiveres det parasympatiske systemet – som via nervus vagus stimulerer tarmaktivitet, øker peristaltikk og fremmer sekresjon.

ENS + CNS: Samarbeid, ikke konkurranse

Selv om ENS er svært selvstendig, fungerer det best i samarbeid med CNS. Hjernen kan modulere aktiviteten i ENS, særlig ved behov for å tilpasse fordøyelsen til kroppens helhetlige situasjon – for eksempel ved sykdom, sult, stress eller fysisk aktivitet.

Det fine er at kroppen har et dobbelt system:

• ENS sørger for at alt går sin gang lokalt, automatisk og kontinuerlig.
• CNS kan justere dette ut fra kroppens behov, via lange refleksbuer.

Denne kombinasjonen av lokale og sentrale refleksbuer gir fordøyelsessystemet en sjelden grad av fleksibilitet, robusthet og presisjon.

Sensoriske nevroner i ENS: Motilitet og sekresjon

Det enteriske nervesystemet (ENS) fungerer som tarmens eget kontrollsenter og styrer både bevegelse og sekresjon – to helt sentrale prosesser for at fordøyelsen skal fungere optimalt. Nøkkelen til denne kontrollen ligger hos spesialiserte sensoriske nevroner som overvåker tarmens indre miljø, og reagerer både på mekaniske og kjemiske stimuli. Når sensoriske nevroner aktiveres, setter de i gang lokale refleksbuer som tilpasser tarmens funksjon i sanntid.

---

📍 Regulering av tarmens bevegelser – motilitet

Når tarmen fylles med mat, strekkes muskellagene i tarmveggen. Dette registreres av sensoriske nevroner i både submukosale og myenteriske pleksus. Nevronene responderer på strekk og berøring i slimhinnen, og sender signaler lokalt til motoriske nevroner. Disse aktiverer den glatte muskulaturen og utløser peristaltiske bevegelser, som rytmisk skyver tarminnholdet fremover.

I tillegg til selve strekket, spiller enterokromaffine celler (EC-celler) en nøkkelrolle i å forsterke denne responsen. EC-cellene ligger i tarmens slimhinne og fungerer som følsomme sensorer for mekanisk stimulering. Når de aktiveres, frigjør de serotonin (5-HT) – et signalstoff som binder seg til reseptorer på sensoriske nevroner og forsterker refleksbuen. Dette gjør at bevegelsen i tarmen tilpasses mer presist etter innholdet – både i intensitet og retning.

Takket være dette systemet, kan tarmen kontinuerlig justere tempo og styrke på bevegelsene, uten behov for styring fra hjernen. Det gir en sømløs og automatisert transport av mat gjennom fordøyelseskanalen.

---

📍 Regulering av sekresjon – slim, enzymer og blodstrøm

De samme sensoriske nevronene i ENS er også ansvarlige for å regulere sekresjonen i tarmen, og de bruker mange av de samme mekanismene. Her er det ofte kjemiske signaler – som næringsstoffer, bakterielle toksiner eller endringer i pH – som fanger oppmerksomheten.

Når slike stimuli oppdages, er det igjen EC-cellene og andre nevroendokrine celler i slimhinnen som trer frem. Disse cellene frigjør signalmolekyler, blant annet serotonin, som aktiverer sensoriske nevroner i ENS. I motsetning til refleksbuen for motilitet, sendes signalene nå videre til sekretoriske nevroner og vasodilaterende nevroner.

Dette fører til tre viktige responser:

1. Økt slimproduksjon, som beskytter slimhinnen og letter transport av tarminnholdet
2. Sekresjon av fordøyelsesenzymer, som bidrar til nedbryting av næringsstoffer
3. Vasodilatasjon, altså utvidelse av blodårene i tarmveggen, noe som forbedrer opptaket av næringsstoffer

Resultatet er en balansert og målrettet fordøyelsesrespons – både for å håndtere maten vi spiser og for å forsvare tarmen mot potensielt skadelige stoffer.

---

Det som gjør dette systemet så effektivt, er at de samme sensoriske nevronene kan regulere både motilitet og sekresjon, avhengig av hvilken type stimulus de mottar og hvilke effektorceller de kobles til. Og i sentrum av alt står de små, men kraftige EC-cellene, som fungerer som kroppens egne «mikrosensorer» i tarmslimhinnen – og som via serotonin setter i gang presise, lokale refleksbuer.

På denne måten opptrer tarmen som et selvstyrt og finjustert økosystem, som hele tiden tilpasser seg innholdet – uten at du trenger å tenke på det.

Kjapt spørsmål før du går videre!

Nevroendokrine celler

Nevroendokrine celler er spesialiserte epitelceller som fungerer som sensoriske celler i mage-tarmkanalen. De registrerer kjemiske og mekaniske signaler fra tarminnholdet og frigjør nevrotransmittere og hormoner for å påvirke tarmens funksjon.

De er viktige for fordøyelse, tarmmotilitet og kommunikasjon med ENS. Disse cellene finnes i tarmens epitel og har en basolateral sekresjon av signalmolekyler. De frigjør serotonin (5-HT), som aktiverer sensoriske nevroner i ENS og initierer refleksbuer for motilitet og sekresjon.

Samarbeid mellom nevroendokrine celler og ENS

Nevroendokrine celler samarbeider tett med ENS for å regulere sekresjon og motilitet. Et eksempel på dette er hvordan serotonin medierer tarmsekresjon ved koleratoksinforgiftning.

Et eksempel på dette samarbeidet finner vi ved infeksjon med kolerabakterien, Vibrio cholerae. Denne bakterien produserer et kraftig giftstoff: koleratoksin. Når toksinet når slimhinnen i tynntarmen, stimulerer det EC-cellene til å frigjøre store mengder serotonin.

Serotoninet binder seg deretter til reseptorer på sensoriske nevroner i ENS, som aktiveres og sender signalet videre inn i nettverket av internevroner og sekretoriske motornevroner. Resultatet er en massiv økt sekresjon av væske og elektrolytter, særlig kloridioner, som trekker med seg vann inn i tarmlumen.

Dette gir den karakteristiske og livstruende vannaktige diaréen som kolera er kjent for. Mekanismen er et eksempel på en sekretorisk refleks: ENS reagerer på et toksin uten behov for sentralnervøs kontroll, og utløser en direkte og effektiv (om enn patologisk) respons.

Det autonome nervesystemet og immunsystemet: En kompleks dialog

Tenk på ENS og det autonome nervesystemet som dirigenter i et orkester, der immunsystemet i tarmen er musikerne. De kommuniserer konstant frem og tilbake, der begge parter påvirker hverandre.

ENS og ANS fungerer som trafikkpoliti for immunsystemet vårt. De sender signaler til forskjellige typer immunceller:

• Mastceller – som vakthunder som reagerer raskt på trusler
• Makrofager – kroppens «renovasjonsbiler» som rydder opp i uønskede elementer
• Lymfocytter – spesialsoldater som beskytter mot spesifikke trusler

Avhengig av situasjonen kan nervesystemet enten be immunforsvaret om å trappe opp (pro-inflammatorisk) eller roe ned (anti-inflammatorisk). Et fascinerende eksempel er hvordan vagusnerven, vår største «kommunikasjonskabel», kan sende beskjeder som demper betennelse.

Følger du faktisk med?

Når immunforsvaret snakker tilbake:

Immunsystemet er ikke bare en passiv mottaker – det sender også viktige beskjeder tilbake til nervesystemet. Det bruker kjemiske budbringere som cytokiner og histamin for å fortelle nervesystemet om tilstanden i tarmen. Dette samspillet kan noen ganger bli forstyrret, som vi ser ved:

• Crohns sykdom – hvor immunforsvaret blir overaktivt og skaper kronisk betennelse
• Irritabel tarm-syndrom (IBS) – hvor kommunikasjonen mellom nerve- og immunsystemet blir forstyrret

Væskebalansen i tarmen: Et finstemt samarbeid

ANS og ENS fungerer som kroppens vannverk, med ansvar for å holde væskebalansen i tarmen perfekt avstemt. Dette er livsviktig for at kroppen skal fungere optimalt.

I tarmveggen finnes det et nettverk av spesialiserte sensorer:

• Volumreseptorer – måler hvor mye væske som er til stede
• Baroreseptorer – overvåker trykket i tarmveggen
• Osmoreseptorer – holder øye med konsentrasjonen av oppløste stoffer

Disse sensorene fungerer som små måleinstrumenter som kontinuerlig sender oppdateringer til nervesystemet.

Kroppens vannregulering:

• Sympatisk aktivering fungerer som en «sparemodus» – reduserer væskeutskillelse og blodsirkulasjon i tarmen
• Parasympatisk aktivering øker derimot væskeproduksjon og blodtilførsel – som å skru på springen
• Spesialiserte nevroner fungerer som «vannregulatorer» som finjusterer væsketransporten gjennom tarmveggen

Når systemet kommer ut av balanse:

Forstyrrelser i dette komplekse systemet kan få tydelige konsekvenser:

• Ved diaré går «springen» på full styrke, noe som fører til for mye væsketap
• Ved forstoppelse (obstipasjon) blir systemet for restriktivt med væsketransporten

I ekstreme tilfeller, som ved kolerainfeksjon, kan toksiner «overstyre» systemet og føre til farlig stort væsketap gjennom kraftig diaré.

Overordnet regulering av kvalme og oppkast

Kvalme og oppkast er viktige beskyttelsesmekanismer som fjerner skadelige eller uønskede substanser fra mage-tarmkanalen. Prosessen er sentralnervøst koordinert, men kan utløses av både perifere (mage-tarm) og sentrale (CNS) stimuli.

Når oppkastrefleksen aktiveres, skjer følgende fysiologiske endringer:

• Peristaltikken reverseres → Tarminnholdet beveger seg oppover i stedet for nedover.
• Nedre esofageale sfinkter (LES) relakseres → Tillater passasje av mageinnhold til spiserøret.
• Diafragma kontraherer → Øker trykket i bukhulen og presser mageinnholdet oppover.
• Bukmusklene kontraherer → Øker intraabdominalt trykk.
• Epiglottis lukkes → Forhindrer aspirasjon av mageinnhold til luftveiene.

Årsaker til kvalme og oppkast:

Perifer aktivering:

Mageinfeksjoner, matforgiftning, medikamentindusert (f.eks. cellegift)

Sentral aktivering:

Bevegelsessyke, hjernetraumer eller intrakranielt trykk, sensoriske signaler fra hjernestammen (vestibulærsystemet), psykiske faktorer (f.eks. aversjon til lukt eller smak)

Sentrale og perifere signalveier ved kvalme

Serotonin (5-HT) spiller en nøkkelrolle i regulering av kvalme og oppkast. Det binder seg til 5-HT3-reseptorer, som finnes både sentralt (i hjernestammen) og perifert (i tarmens nervesystem, ENS). Dette betyr at kvalme kan utløses både fra hjernen og fra mage-tarmkanalen.

Sentral regulering:

Oppkastrefleksen styres av area postrema i hjernestammen, også kjent som «oppkastsenteret». Dette området er spesielt fordi det mangler blod-hjerne-barriere (som ellers beskytter hjernen). Det fungerer som en varslingsstasjon som kan oppdage giftige stoffer direkte i blodet. I tillegg kan signaler fra vestibulærsystemet (balansesystemet i det indre øret) aktivere dette området, noe som forklarer hvorfor vi kan bli kvalme av bevegelse.

Perifer regulering:

Enterokromaffine celler (EC-celler) er spesialiserte celler i tarmveggen som fungerer som «vaktposter». Når de oppdager skadelige stoffer eller mekanisk irritasjon i tarmen, frigjør de serotonin (5-HT) som et varselsignal.

Dette starter en kjedereaksjon: Serotoninet aktiverer sensoriske nervefibre i vagusnerven (som fungerer som en «alarmledning» mellom tarm og hjerne), som sender signaler til hjernestammen og utløser kvalme og oppkast som en beskyttelsesmekanisme.

Medikamentell behandling:

5-HT3-reseptorantagonister (som medisinen ondansetron/Zofran) virker ved å blokkere serotoninets effekt. Dette kan sammenlignes med å «plugge igjen» reseptorene så varselsignalene ikke kommer fram, noe som demper kvalmen. Denne type medisin er spesielt nyttig ved kvalme som oppstår under cellegift, strålebehandling eller etter operasjoner.

Serotonin og tarmen – nye medikamenter

Serotonin (5-HT) er et viktig signalstoff som regulerer tarmens bevegelser (motilitet) gjennom to typer reseptorer: 5-HT3- og 5-HT4-reseptorer. Disse reseptorene fungerer som «brytere» som kan påvirke hvordan tarmen oppfører seg.

5-HT3-reseptorens rolle:

Når serotonin aktiverer 5-HT3-reseptorer i tarmens nervesystem (ENS), kan det føre til:

• Økt sensitivitet for smerte (visceral hypersensitivitet) – tarmen blir mer følsom for ubehag og smerter.
• Redusert tarmmotilitet – tarmens bevegelser blir tregere, noe som kan føre til forstoppelse (obstipasjon).

5-HT3-agonister er medisiner som kan binde seg til disse reseptorene og dermed dempe overfølsomhet og få tarmen til å slappe av.

5-HT4-reseptorens rolle:

5-HT4-reseptorer har en annen funksjon – de fremmer tarmperistaltikk (tarmens naturlige bevegelser) og øker hastigheten på transporten av tarminnhold.

5-HT4-agonister, som for eksempel medisinen prukaloprid (Resolor), brukes for å behandle kronisk forstoppelse og situasjoner der tarmen beveger seg for langsomt. Disse medisinene virker ved å «skru på» tarmens naturlige bevegelser.

📚 Anki-kort

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

📝 Eksamensoppgaver

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

👨‍⚕️ Klinisk case

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

❓ Test deg selv

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3