Vær obs på at bildene her inne er ganske dårlige å mangelfulle, men teksten er ganske god. Det kommer nye bilder fortløpende! MEN quizene på slutten skal være ganske gode!

Skulder og overarm – oversikt og introduksjon

Skulderen og overarmen utgjør starten på den øvre ekstremiteten – den kroppsdelen vi bruker til nesten alt: å gripe, bære, støtte oss, balansere og kommunisere. Derfor er dette området anatomisk sett både utrolig bevegelig og samtidig krevende å stabilisere.

Skulderen må tåle store bevegelser i mange plan, men også bevare presisjon og styrke. Dette skaper et spenningsfelt mellom bevegelighet og stabilitet, og gjør skulderens anatomi spesielt sårbar for overbelastning og skade.

I denne delen skal vi utforske alt fra skjelett og ledd til muskler, nerver og blodforsyning – og binde det sammen med vanlige kliniske problemstillinger og eksamensrelevante poeng.

---

Hva inngår i «skulder og overarm»?

Temaet dekker flere strukturer og ledd:

• Skjelettet: clavicula, scapula og humerus
• Ledd: skulderleddet (art. glenohumerale), acromioclaviculærleddet, sternoclaviculærleddet og det funksjonelle scapulothoracale leddet
• Muskler: både rotator cuff, deltoideus og store ryggmuskler som griper inn på humerus
• Nerver: særlig fra plexus brachialis – n. axillaris, n. musculocutaneus og n. radialis
• Blodkar: a. axillaris og dens overganger og grener

Skjelett og ledd i skulder og overarm

Skulderen er bygget for bevegelse. Det betyr at den må ofre noe stabilitet for å gi kroppen sin unike rekkevidde – vi kan løfte armene over hodet, rotere dem i sirkler og finjustere små bevegelser. For å muliggjøre dette, består skulderen av en kombinasjon av bein, ledd og muskler som jobber sammen med høy presisjon.

Clavicula – kragebeinet

Clavicula fungerer som en bøyelig, men sterk bro mellom brystbeinet (sternum) og skulderbladet (scapula). Den holder skulderen ut fra kroppen og overfører kraft fra arm til thorax.

På medialsiden danner clavicula ledd med manubrium sterni i articulatio sternoclavicularis, mens den lateralt artikulerer med acromion på scapula i articulatio acromioclavicularis (AC-leddet). Begge disse leddene er små, men viktige for skulderens bevegelighet.

Scapula – skulderbladet

Scapula er et trekantet, flatt bein som glir langs bakre thorax og gir feste til mange av skulderens muskler. Det beveger seg fritt langs ribbena og danner det funksjonelle, men ikke anatomiske, scapulothoracale leddet.

Viktige landemerker du må kjenne:

• Spina scapulae – deler scapula i fossa supraspinata og fossa infraspinata
• Acromion – ytterpunktet, hvor clavicula møter scapula
• Coracoideus – krokformet utspring anteriort, viktig feste for muskler og ligamenter
• Cavitas glenoidalis – grunn grop der caput humeri artikulerer
• Angulus inferior – nedre vinkel som brukes til å vurdere rotasjon ved bevegelse

---

Humerus – overarmsbeinet

Proksimale humerus har en kuleformet leddflate, caput humeri, som artikulerer med cavitas glenoidalis og danner skulderleddet. Under leddhodet finner vi collum anatomicum og collum chirurgicum – sistnevnte er et vanlig sted for brudd.

To knuter på lateralsiden – tuberculum majus og tuberculum minus – fungerer som viktige festeområder for rotator cuff-muskulaturen. Mellom dem ligger sulcus intertubercularis, hvor senen til caput longum av m. biceps brachii løper.

---

Skulderens ledd

Skulderkomplekset består av flere ledd som sammen muliggjør stor bevegelse i mange retninger. Det viktigste av dem er:

---

Articulatio glenohumeralis – skulderleddet

Dette er et ekte kuleledd mellom caput humeri og cavitas glenoidalis. Leddskålen er grunn og gjør leddet svært bevegelig, men samtidig ustabilt. Stabiliteten opprettholdes av:

• Labrum glenoidale – en bruskring som utdyper leddskålen
• Rotator cuff-musklene – som omslutter leddet og trekker leddflatene sammen
• Leddkapsel og ligamenter, som vi går gjennom senere

Bevegelsene i leddet inkluderer:

• Fleksjon og ekstensjon
• Abduksjon og adduksjon
• Innover- og utoverrotasjon
• Sirkumduksjon

💡 Klinisk: Leddet er særlig utsatt for fremover-luksasjon, der caput humeri presses anteriort ut av leddskålen, ofte i kombinasjon med skade på n. axillaris.

---

AC-leddet og sternoclaviculærleddet

AC-leddet (acromioclavicularleddet) forbinder acromion og clavicula, og stabiliseres av både ligamenter og leddkapsel. Det muliggjør rotasjon og små glidninger som hjelper scapula å bevege seg i takt med humerus.

Sternoclaviculærleddet (SC-leddet) er det eneste virkelige leddet mellom overekstremiteten og aksialsjelettet. Det er lite, men sterkt – og svært viktig for å tillate løft og bevegelse over horisontalplanet.

---

Scapulothoracalt ledd (funksjonelt)

Dette er ikke et anatomisk ledd med brusk og leddvæske, men en glideflate mellom scapula og ribbena. Bevegelsen her er helt avgjørende for normal funksjon i overekstremiteten – uten scapulas rotasjon får du ikke løftet armen over hodet. Dette samspillet mellom glenohumeralleddet og scapulabevegelse kalles scapulohumeral rytme.

Skulderens muskler – rotator cuff og de store bevegelsesmuskulene

Skulderens bevegelser krever både kraft og kontroll. For å sikre denne kombinasjonen består muskelapparatet i skulderregionen av to hovedgrupper: små stabiliserende muskler og større bevegelsesmuskler. De små musklene – kjent som rotator cuff – ligger tett inntil leddet og sørger for dynamisk stabilitet. De store musklene, som deltoideus og pectoralis major, genererer kraft og styrer retningen på bevegelsene.

---

Rotator cuff – de dype stabilisatorene

Rotator cuff består av fire muskler som springer ut fra scapula og fester på den proksimale delen av humerus. De dekker skulderleddet som et dynamisk muskelhylster, og spiller en avgjørende rolle i å holde caput humeri presset mot cavitas glenoidalis under bevegelse. Uten denne stabiliteten ville leddhodet lett glippe ut av leddflaten, særlig ved løft over hodet eller ved raske retningsendringer.

De fire musklene i rotator cuff er:

Supraspinatus har utspring fra fossa supraspinata på øvre del av scapula og fester på den øverste delen av tuberculum majus.
Den er spesielt viktig i starten av abduksjonen i skulderleddet, og aktiveres før deltoideus overtar bevegelsen.

Infraspinatus springer ut fra fossa infraspinata og fester på den bakre delen av tuberculum majus. Den er hovedansvarlig for utoverrotasjon av humerus.

Teres minor ligger like under infraspinatus og har et lignende feste, på nedre del av tuberculum majus. Den hjelper til med utoverrotasjon og bidrar også noe til adduksjon av overarmen.

Subscapularis dekker den fremre delen av scapula og fester på tuberculum minus. Den er den eneste av de fire som medvirker til innoverrotasjon, og har i tillegg en viktig stabiliserende rolle anteriort i skulderleddet.

Til sammen virker disse musklene som aktive ligamenter og sørger for finjustering og kontroll gjennom hele bevegelsesbanen. De er spesielt utsatt for overbelastning og degenerative forandringer, og rotator cuff-ruptur er en vanlig årsak til skuldersmerter hos eldre.

---

De store bevegelsesmuskulene i skulderen

Utenpå rotator cuff og omkring skulderleddet ligger de større musklene som står for kraft og bevegelse. Disse musklene har gjerne utspring fra clavicula, thorax eller ryggen, og fester på humerus. De sørger for store bevegelser som abduksjon, adduksjon, fleksjon, ekstensjon og rotasjon av overarmen.

Deltoideus er den mest iøynefallende av disse musklene. Den omkranser hele skulderen og deles gjerne i tre funksjonelle deler: den fremre delen (utspring fra clavicula) bidrar til fleksjon og innoverrotasjon, den midtre delen (utspring fra acromion) er hovedansvarlig for abduksjon av armen, og den bakre delen (utspring fra spina scapulae) står for ekstensjon og utoverrotasjon.
Muskelen fester på tuberositas deltoidea på humerus. Den innerveres av n. axillaris, og ved skade på denne nerven svekkes evnen til å abdusere skulderen.

Pectoralis major er en kraftig brystmuskel med bredt utspring fra clavicula, sternum og de øvre ribbene, og fester på crista tuberculi majoris på humerus.
Den bidrar til adduksjon, innoverrotasjon og fleksjon av overarmen, og er spesielt aktiv i skyvebevegelser.

Latissimus dorsi er en stor ryggmuskel som også deltar i skulderbevegelsene.
Den har utspring fra ryggtaggene i nedre thorakal- og lumbalvirvler, samt fra crista iliaca, og fester anteriort på humerus. Den virker sammen med teres major og bidrar til ekstensjon, adduksjon og innoverrotasjon.

Teres major springer ut fra nedre laterale del av scapula og fester sammen med latissimus dorsi på crista tuberculi minoris.
Den har lignende funksjon, men er mindre i størrelse og kraft.

Coracobrachialis er en mindre muskel som går fra processus coracoideus til medial midtdel av humerus. Den virker svakt med på fleksjon og adduksjon av overarmen, og er klinisk interessant fordi n. musculocutaneus ofte perforerer den.

Overarmens muskler – fleksorer og ekstensorer

Overarmen inneholder to funksjonelle muskelgrupper som er tydelig adskilt av septa intermuscularia: en fremre gruppe (flexor-compartment) og en bakre gruppe (extensor-compartment). Hver av disse gruppene har tydelig definerte funksjoner, innerveres av ulike nerver og spiller en sentral rolle i bevegelse av både skulder og albue.

---

Fremre kompartment – fleksorene

Den fremre gruppen består hovedsakelig av tre muskler: biceps brachii, brachialis og coracobrachialis. Disse musklene står for fleksjon i albueleddet og, til dels, skulderleddet. De innerveres alle av n. musculocutaneus – en gren fra plexus brachialis.

M. biceps brachii er en toflettet muskel som ligger mest overfladisk i fremre overarm. Den har to hoder med forskjellig utspring: det lange hodet springer ut fra tuberculum supraglenoidale på scapula og løper gjennom skulderleddet og sulcus intertubercularis, mens det korte hodet springer ut fra processus coracoideus. Begge hoder fester seg på tuberositas radii og via en bindevevsplate (aponeurosis bicipitalis) i underarmen.

Biceps har flere funksjoner: den bøyer albuen, supinerer underarmen (spesielt effektiv når albuen er flektert), og deltar også i fleksjon i skulderen. Muskelens rolle som supinator er faktisk viktigere enn mange tror, og gjør den særlig aktiv i daglige bevegelser som å vri om en dørklinke eller åpne et syltetøyglass.

M. brachialis ligger dypere enn biceps og er festet fra midtre del av humerus og ned til tuberositas ulnae. Den er den primære albuebøyeren – og gjør dette uavhengig av underarmens stilling. Den jobber derfor i både pronasjon og supinasjon, og regnes som den mest effektive rene fleksoren i albueleddet.

M. coracobrachialis er en mindre muskel som springer ut fra processus coracoideus og fester på medialt skaft av humerus. Den bidrar til fleksjon og svak adduksjon i skulderen, og er klinisk viktig fordi n. musculocutaneus som oftest penetrerer den – noe som kan føre til kompresjon og smerter ved hypertrofi.

---

Bakre kompartment – ekstensorene

Den bakre gruppen i overarmen domineres av én stor muskel: m. triceps brachii, som består av tre hoder.
Den innerveres av n. radialis, som løper langs bakflaten av humerus – en relasjon som gjør nerven sårbar ved skaftbrudd.

Det lange hodet av triceps har utspring fra tuberculum infraglenoidale på scapula, mens det laterale og mediale hodet springer ut fra bakflaten av humerus. Alle tre hoder samler seg i en felles sene som fester på olecranon på ulna.

Funksjonen til triceps er først og fremst ekstensjon i albueleddet. Det lange hodet bidrar også til ekstensjon og svak adduksjon i skulderleddet. Muskelens kraftig utformede sene og dets posisjon gjør den viktig for støting, dytt og for å reise seg fra sittende.

En liten hjelper til triceps er m. anconeus, som springer fra epicondylus lateralis humeri og fester på ulna nær olecranon. Den bidrar med svak ekstensjon og stabiliserer albuen.

---

💡 Klinisk betydning av overarmsmuskulaturen:

• Skade på n. musculocutaneus gir svakhet i albuebøying og nedsatt sensibilitet lateralt på underarmen.
• Ved humerus midtskaftbrudd kan n. radialis skades, noe som fører til redusert albueekstensjon og «drop-hand».
• Seneskader i biceps, særlig ruptur av det lange hodet, kan gi synlig muskelbuk distalt – det klassiske «Popeye-tegnet».

Nerver i skulder og overarm

De fleste nervene i skulder og overarm stammer fra én felles kilde: plexus brachialis. Denne nerveflettingen dannes av ventrale grener fra spinalnerverøttene C5–T1, og danner et komplekst nettverk som gir opphav til både motoriske og sensoriske nerver til hele overekstremiteten.

---

Plexus brachialis – overblikk

Plexus brachialis ligger i nivå med skalene-muskulaturen i halsen og strekker seg gjennom fossa axillaris (armhulen). Der deler den seg i ulike bunter – fasciculi – som til slutt gir opphav til de store perifere nervene.

Det er særlig fem nerver som er relevante for skulder og overarm:

---

N. musculocutaneus

Denne nerven springer ut fra laterale fasciculus i plexus brachialis og innerverer de tre musklene i fremre kompartment av overarmen: biceps brachii, brachialis og coracobrachialis. Etter å ha gitt fra seg sine motoriske grener, fortsetter den som en sensorisk nerve og gir følelse på lateralsiden av underarmen.

Et klinisk særtrekk ved musculocutaneus er at den ofte perforerer coracobrachialis – noe som gjør den utsatt for kompresjon ved overbelastning eller traume.

---

N. axillaris

Denne nerven springer ut fra den bakre fasciculus og går gjennom det såkalte firkantede rom (foramen quadrilaterum) sammen med a. circumflexa humeri posterior. Den innerverer to muskler: deltoideus og teres minor.

Sensorisk gir n. axillaris følelse over laterale del av skulderen, i det såkalte regio deltoidea. Ved fremre luksasjon av skulderleddet kan nerven strekkes eller klemmes, og dette kan føre til både muskelsvakhet ved abduksjon og nedsatt følelse over skulderbuen.

---

N. radialis

Radialis er en av de viktigste nervene i overekstremiteten. Den kommer fra bakre fasciculus og går først bak humerus i sulcus nervi radialis, sammen med a. profunda brachii. Deretter krysser den frem til lateralsiden av armen, hvor den deler seg i en dyp (motorisk) og en overflatisk (sensorisk) gren.

I overarmen innerverer n. radialis triceps brachii og anconeus, og nedover i armen gir den motoriske grener til alle ekstensorene i underarm og hånd.

Klinisk er n. radialis mest kjent for «drop-hand» – et resultat av skade som fører til tap av ekstensjon i hånd og fingre. Dette skjer typisk ved midtskaftbrudd i humerus, der nerven ligger tett på beinet.

---

N. thoracicus longus og n. dorsalis scapulae

Disse to nervene avgår direkte fra de proksimale røttene i plexus brachialis og innerverer viktige muskler for scapulas bevegelse:

• N. thoracicus longus går til m. serratus anterior, og skade gir det karakteristiske «vinge-scapula»-bildet, der skulderbladet stikker ut fra thoraxveggen ved forsøk på å skyve eller løfte armene.
• N. dorsalis scapulae innerverer m. rhomboideus og m. levator scapulae, som bidrar til medial bevegelse og elevasjon av scapula.

---

Andre nerver

Flere andre nerver passerer området, men innerverer først og fremst strukturer mer distalt. For eksempel går:

• N. medianus og n. ulnaris gjennom overarmen uten å gi fra seg motoriske grener her.
• N. cutaneus brachii lateralis superior, en gren fra n. axillaris, gir sensorisk innervasjon over deltoideus.

---

Oppsummering av kliniske funn

• Skade på n. musculocutaneus: svekket albuebøying og nedsatt sensibilitet lateralt på underarmen
• Skade på n. axillaris: svekket abduksjon, atrofi av deltoideus, nummenhet over skulderbuen
• Skade på n. radialis: drop-hand, svekket ekstensjon i albue og håndledd, nummenhet dorsalt på hånden
• Skade på n. thoracicus longus: scapula alata

Blodforsyning til skulder og overarm

Den arterielle blodforsyningen til skulder og overarm er svært godt utviklet, og danner et omfattende nettverk med mange anastomoser(direkte forbindelse mellom to blodårer). Dette er nødvendig for å kunne opprettholde sirkulasjon selv ved kompresjon eller bevegelse, ettersom skulderen beveges i mange plan og i stor grad. Samtidig gjør dette området klinisk utfordrende: ved skade, traume eller kirurgi er det viktig å vite hvor karene går – og hvilke nerver de ligger nær.

Fra a. subclavia til a. brachialis

Blodforsyningen starter i halsen med a. subclavia, som går over i a. axillaris idet den passerer lateralt for første ribben og inn i axillen. A. axillaris er den viktigste arterien i skulderregionen, og navnet endres igjen til a. brachialis ved nedre kant av m. teres major, altså omtrent i overgangen mellom skulder og overarm.

---

Viktige grener fra a. axillaris

A. axillaris har flere grener, men to av dem er særlig viktige i sammenheng med skulder og overarm:

• A. circumflexa humeri anterior og posterior slynger seg rundt collum chirurgicum på humerus og forsyner både humerus og omkringliggende muskler.
  – Den posterior grenen går gjennom det firkantede rommet sammen med n. axillaris.
  – Disse to karene danner en anastomose og er sentrale ved kirurgiske inngrep og ved brudd i proximale humerus.
• A. thoracoacromialis forsyner deltoideus og omkringliggende strukturer i fremre skulder.

Andre grener, som a. subscapularis, bidrar til forsyningen av dype muskler og danner anastomoser mot dorsalsiden av scapula, noe som kan opprettholde sirkulasjon ved blokkeringer.

---

A. brachialis – hovedåren i overarmen

Når a. axillaris passerer nedre kant av m. teres major, fortsetter den som a. brachialis. Denne arterien forsyner hele overarmen og avgir flere grener:

• A. profunda brachii går posteriort og følger n. radialis i sulcus nervi radialis bak humerus. Dette gjør den sårbar ved humerusskaftbrudd.
• Ramus muscularis forsyner muskler i både fremre og bakre kompartment.
• A. collateralis ulnaris superior og inferior danner anastomoser ved albuen og er viktige ved vurdering av distal sirkulasjon.

Distalt deler a. brachialis seg i a. radialis og a. ulnaris ved albuebøyen – men det går vi nærmere inn på i temaet om underarm og hånd.

---

Kliniske poenger

• Puls i a. brachialis palperes vanligvis medialt for bicepssenen i albuebøyen, og brukes ofte ved blodtrykksmåling.
• Traumer mot overarm kan skade både a. brachialis og n. radialis, som går tett sammen. Ved brudd bør både sirkulasjon og motorikk undersøkes nøye.
• Aksilleblødninger er vanskelige å komprimere og potensielt livstruende, fordi karene ligger dypt og er omgitt av løst bindevev.

Anatomiske rom i skulderen – passasjer for nerver og kar

I overgangen mellom skulder og overarm dannes det flere anatomiske rom – små passasjer som begrenses av muskler og bein, og som danner veier for nerver og blodkar. Disse strukturene er viktige både anatomisk og klinisk. Hvis man kjenner til hva som passerer gjennom hvert rom, kan man lettere forstå hvilke strukturer som står i fare ved ulike skader, og hvorfor visse symptomer oppstår.

---

Det firkantede rommet (foramen quadrilaterum)

Dette er det mest kjente av rommene, og omtales ofte som “det firkantede rommet” på norsk.

Avgrensninger:

• Øverst: m. teres minor
• Nederst: m. teres major
• Medialt: caput longum av m. triceps brachii
• Lateralt: collum chirurgicum på humerus

Innhold:

• N. axillaris
• A. circumflexa humeri posterior

Klinisk betydning:
Ved skulderluksasjon, særlig fremover, kan n. axillaris strekkes eller klemmes i dette rommet. Det gir nedsatt følelse over skulderbuen og svakhet i m. deltoideus. Rommet er også viktig under kirurgiske inngrep og ved vurdering av brudd nær collum chirurgicum.

Det trekantede rommet (foramen trilaterum)

Dette rommet ligger medialt for det firkantede, og dannes av:

Avgrensninger:

• Øverst: m. teres minor
• Nederst: m. teres major
• Lateralt: caput longum av triceps

Innhold:

• A. circumflexa scapulae

Klinisk betydning:
Dette rommet er mindre klinisk brukt, men viktig å kjenne igjen i disseksjon. Det inngår også i anastomosen mellom a. axillaris og a. subclavia via scapula.

---

Det trekantede intervallet (foramen triangularum inferius)

Dette rommet ligger rett under det firkantede og er mer langstrakt enn trekantet.

Avgrensninger:

• Øverst: teres major
• Medialt: caput longum av triceps
• Lateralt: humerus (eller caput laterale av triceps)

Innhold:

• N. radialis
• A. profunda brachii

Klinisk betydning:
Ved midtskaftbrudd i humerus er det nettopp dette rommet som inneholder strukturene som kan bli skadet – særlig n. radialis. Derfor er det viktig å kjenne til relasjonen mellom nerve og bein her.

Disse tre rommene – det firkantede, det trekantede og det trekantede intervallet – må du kunne beskrive med både avgrensninger, innhold og klinisk relevans. De forklarer mange vanlige skademekanismer og symptomkombinasjoner i overarmen og skulderen.

📚 Anki-kort

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

📝 Eksamensoppgaver

👨‍⚕️ Klinisk case

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

❓ Test deg selv