NB: Denne er langt fra ferdig. Den har ikke gode nok bilder overhodet, og dette skal jeg fikse fortløpende.
Når vi snakker om forsideanatomi, mener vi ikke bare musklene du ser foran på kroppen. Det handler om hele det anatomiske landskapet på kroppens forside – med spesielt fokus på brystveggen, skulderbuen og aksillen (armhulen). Dette området utgjør en kritisk overgang mellom overkroppen og armen, og fungerer som et veikryss for både blodårer, nerver, lymfesystem og bevegelsesapparat.
Aksillen inneholder noen av kroppens viktigste strukturer, som plexus brachialis og a. axillaris, og er derfor nøkkelområde for både anatomi og klinikk. Skade, infeksjon eller operasjon i dette området kan få store konsekvenser, både funksjonelt og sirkulatorisk.
Tips for læring
For å mestre dette temaet anbefales det å:
- Tegne plexus brachialis flere ganger, gjerne for hånd.
- Øve på å peke ut strukturer på egne eller andres kropper – overflateanatomi er gull!
- Koble anatomi til klinikk: Hva skjer hvis du kutter av a. axillaris? Hvorfor får man scapula alata?
- Bruk disseksjonsvideoer og histologi for å forstå dybdestrukturen.
- Bruke denne siden som base for quiz og flashkort – og test deg selv med eksamensoppgaver.
Topografiske landemerker og overflateanatomi
Når vi undersøker pasienter, tar bilde, palperer eller planlegger kirurgi, må vi ha et indre kart over kroppen. Dette kartet starter med overflateanatomi – altså de strukturene vi kan se og kjenne på kroppens utside. Overflateanatomi er som gatenavnene i en by: de hjelper oss å finne veien inn til det som ligger dypere.
Viktige landemerker på forsiden av kroppen

Clavicula (kragebeinet)
Clavicula danner det fremste bindeleddet mellom arm og skjelett. Det er S-formet og lett å palpere fra sternum til acromion. Det er også det beinet som oftest brekker hos barn og unge. Når man beveger armen, kjenner man hvordan clavicula vipper med.
Sternum
Sternum består av tre deler:
- Manubrium sterni, den øvre delen, hvor clavicula fester.
- Corpus sterni, midtdelen.
- Processus xiphoideus, en liten spiss struktur nederst.
Et klinisk viktig landemerke er angulus sterni – vinkelen mellom manubrium og corpus sterni. Den ligger på høyde med 2. ribbein og er utgangspunkt for å telle ribbein og interkostalrom.
Costae og interkostalrom
De første sju ribbeina (costae verae) fester direkte til sternum. Costae 8–10 fester indirekte via brusk, og 11–12 er frie (costae fluctuantes). Interkostalrommene er rommene mellom ribbeina, og her går interkostalmusklene, nerver og kar – spesielt relevant ved pleuratapping eller torakotomi.
Arcus costalis
Dette er den buede nedre kanten av ribbeinskurvaturen. Den danner en bue mellom de to nedre ribbeinsbuene og brukes klinisk som utgangspunkt for å lokalisere lever og galleblære.
Plica axillaris anterior og posterior
Disse er foldene som danner fremre og bakre kant av armhulen:
- Plica axillaris anterior dannes av m. pectoralis major.
- Plica axillaris posterior dannes av m. latissimus dorsi og m. teres major.
Disse er godt synlige og palperbare når armen abduseres. De definerer aksillens form og er viktig for å finne frem til dypere strukturer.
Acromion og proc. coracoideus
Acromion er den laterale tuppen av skulderbuen, og kan lett palperes ytterst på skulderen. Prosessus coracoideus ligger dypere, medialt og litt inferiort for acromion. Den er vanskeligere å kjenne, men viktig som feste for flere strukturer – blant annet m. pectoralis minor og ligamenter i skulderen.
Klinisk orientering med overflateanatomi
Ved å kombinere landemerker som clavicula, acromion og angulus sterni kan man danne seg et mentalt bilde av underliggende strukturer. For eksempel:
- Du kan finne vena subclavia under clavicula – viktig ved innleggelse av CVK.
- Plexus brachialis kan komprimeres ved scalenus anterior, som ligger mellom clavicula og sternum.
- Når du palperer etter lymfeknuter i aksillen, finner du dem langs de veggene som plicaene definerer.
Overflateanatomi er derfor mer enn bare anatomi – det er også et språk for klinisk kommunikasjon.
Skjelett – brystvegg og skulderbue
Skjelettet i brystregionen og skulderbuen fungerer som et bærende stillas for bevegelse, pust og beskyttelse av vitale organer. Her møtes overkropp og overekstremitet, og derfor må dette området være både stabilt og bevegelig.

Brystveggens skjelett
Brystveggen består av tre hovedkomponenter:
1. Sternum
Sternum er midtlinjebeinet foran på brystkassen. Det beskytter hjertet og fungerer som festepunkt for costae og clavicula. Sternum deles i tre:
- Manubrium sterni – øverste del, fester til clavicula og 1.–2. ribbein.
- Corpus sterni – midtre og lengste del, fester til 2.–7. ribbein.
- Processus xiphoideus – spiss nedre del, ofte brusket hos unge, benet hos eldre.
Klinisk tips: Angulus sterni (vinkelen mellom manubrium og corpus) er palperbar og ligger på nivå med 2. ribbein – dette brukes som utgangspunkt for å telle ribbein og interkostalrom.

2. Costae (ribbein)
Vi har vanligvis 12 par ribbein, delt i tre grupper:
- Costae verae (ekte) – 1–7, fester direkte til sternum via egen brusk.
- Costae spuriae (falske) – 8–10, fester indirekte via felles brusk.
- Costae fluctuantes (flytende) – 11–12, har ingen fremre tilknytning.
Ribbena beskytter brystorganene og fungerer som vektstang for respirasjonsmuskulatur. De er buet og festet til columna vertebralis bak, og beveger seg som bøylehåndtak ved innånding.

Klinisk: Costafrakturer er vanlige ved traume og kan skade underliggende lunge, hjerte eller lever.
3. Thorakalvirvler
Baktil er ribbene festet til de 12 thorakale virvlene. Hver ribbe artikulerer med to virvler (caput costae) og med en transversutskudd (tuberculum costae). Disse leddene gjør at brystkassen kan heves og senkes under respirasjon.
Skulderbuen – overgangen til overekstremiteten
Skulderbuen (cingulum membri superioris) er bygget for bevegelse. Den binder armen til thorax og tillater stor fleksibilitet.
1. Clavicula (kragebein)

Clavicula er et S-formet bein som kobler sternum til scapula. Det er det eneste beinet som forbinder arm og skjelett direkte. Clavicula overfører kraft fra armen til kroppen og beskytter underliggende strukturer som vena subclavia.
- Lateralt: Fester til acromion via art. acromioclavicularis.
- Medialt: Fester til manubrium sterni via art. sternoclavicularis.
Klinisk: Claviculafraktur er vanlig og skjer ofte midt på beinet. Viktig å sjekke underliggende kar og nerver.

2. Scapula (skulderblad)
Scapula er et trekantet bein som ligger bak på brystkassen. Det danner ledd med både clavicula og humerus, og fungerer som feste for mange muskler.
- Acromion: Flatt fremspring som møter clavicula.
- Proc. coracoideus: Krokformet fremspring som fungerer som feste for m. pectoralis minor, m. biceps brachii (caput breve), og m. coracobrachialis.
- Cavitas glenoidalis: Leddgrop for hodet på humerus – sammen danner de art. humeri, skulderleddet.

Viktige ledd
Art. sternoclavicularis
Ledd mellom manubrium sterni og clavicula. Dette er et ekte synovialledd med liten bevegelighet, men svært viktig for armens posisjon. Et leddbånd (lig. costoclaviculare) stabiliserer leddet.
Art. acromioclavicularis
Ledd mellom acromion og clavicula. Stabiliseres av sterke ligamenter (bl.a. lig. coracoclaviculare). Dette leddet kan forskyves ved “skulder ut av ledd”.
Art. humeri
Skulderleddet er et kuleledd med ekstrem bevegelighet. Hodet på humerus hviler i cavitas glenoidalis, som er grunn og derfor ustabil. Dette kompenseres av rotatorcuffen og labrum glenoidale.
Klinisk: Skulderluksasjon skjer ofte fremover-inferiørt, og n. axillaris kan bli skadet.
Muskler på forsiden – bevegelse og funksjon
Skjelettet gir støtte, men det er musklene som gir liv. På kroppens forside finner vi flere kraftige muskler som ikke bare beveger skulder og arm, men også former kroppen, beskytter strukturer og bidrar til respirasjon. Å forstå hvor de starter, hvor de fester, og hva de gjør, er helt essensielt – både for å forstå bevegelse og for å kunne kjenne igjen sykdom og skade.
Overfladiske og dype muskler

Vi deler musklene inn i to lag:
Overfladiske muskler
- M. pectoralis major
Origo: sternum, mediale clavicula og costae 2–6
Insertio: crista tuberculi majoris (på humerus)
Funksjon: fleksjon, adduksjon og innoverrotasjon av overarmen
Innervering: n. pectoralis medialis og lateralis
🩺 Klinikk: Hos kroppsbyggere er denne ofte godt synlig og utviklet. Ved ruptur ser man typisk blåmerker og asymmetri. - M. deltoideus (fremre del)
Origo: laterale clavicula
Insertio: tuberositas deltoidea
Funksjon: fleksjon og innoverrotasjon av overarmen (fremre del)
Innervering: n. axillaris

Dype muskler
- M. pectoralis minor
Origo: costae 3–5
Insertio: proc. coracoideus
Funksjon: trekker scapula frem og ned, løfter ribben ved fiksert skulder
Innervering: n. pectoralis medialis
🩺 Klinikk: Viktig landemerke i aksillen – under den ligger a. axillaris og plexus brachialis. Kan gi kompresjonssymptomer. - M. subclavius
Origo: første ribbein
Insertio: clavicula
Funksjon: stabiliserer clavicula
Innervering: n. subclavius - M. serratus anterior
Origo: costae 1–8
Insertio: mediale kant av scapula
Funksjon: holder scapula inntil brystveggen, viktig for protraksjon og rotasjon
Innervering: n. thoracicus longus
🩺 Klinikk: Ved skade på nerven → scapula alata (vingeskulder) – scapula stikker ut ved pressing mot vegg.

Aksillens muskler og folder
Aksillen danner et trekantet rom med fire vegger – og to tydelige folder:
- Plica axillaris anterior dannes av m. pectoralis major
- Plica axillaris posterior dannes av m. latissimus dorsi og m. teres major
Bakre vegg inneholder:
- M. latissimus dorsi – en stor ryggmuskel som også går frem i aksillen
- M. teres major – går fra angulus inferior scapulae til humerus
- M. subscapularis – dekker innsiden av scapula og er en del av rotatorcuffen
Medial vegg:
- M. serratus anterior
Lateralt:
- M. biceps brachii caput breve og m. coracobrachialis, som begge springer ut fra proc. coracoideus
Skulderens dynamiske stabilisatorer – rotatorcuffen
Rotatorcuffen består av fire muskler som holder caput humeri stabilt i leddgropen under bevegelse. En fin huskeregel er “SITS”:
- Supraspinatus
- Infraspinatus
- Teres minor
- Subscapularis
M. subscapularis er den eneste på forsiden, og den står for innoverrotasjon. De tre andre ligger på baksiden og står for utadrotasjon og abduksjon.
🩺 Klinisk: Supraspinatus er ofte først ute ved impingement eller ruptur. Pasienter med rotatorcuffskade får smerter ved løfting og kan ikke holde armen oppe aktivt.
Dette finner du også mer om her.
Aksillen – anatomi, vegger og klinikk
Aksillen – eller armhulen – er et anatomisk veikryss. Her passerer nerver, kar og lymfekar mellom hals og overekstremitet. Aksillen er også et viktig område ved klinisk undersøkelse, kirurgi og lymfeknutebedømmelse.

Form og plassering
Aksillen er formet som en ujevn pyramide med topp, bunn og fire vegger:
- Apekst (apertura axillaris superior) peker oppover og medialt.
- Basis (fossa axillaris) vender nedover og danner selve armhulen.
- Fremre, bakre, medial og lateral vegg danner grensene.
Når du abduserer armen, blir aksillens innhold og vegger lettere tilgjengelige ved undersøkelse eller disseksjon.
Innholdet er det som gjør aksillen så viktig:
- Plexus brachialis – motorisk og sensorisk nerveforsyning til hele armen.
- A. og v. axillaris – hovedkar til og fra overekstremiteten.
- Lymfeknuter – spesielt viktige ved brystkreft og infeksjoner.
- Løse bindevev og fett – fyller rommet og gjør strukturer bevegelige.
Klinisk relevans
Aksilletoalett
Ved kirurgisk fjerning av lymfeknuter, som ved brystkreft, fjerner man aksillens innhold. Dette kan føre til:
- Sensoriske forstyrrelser (skade på n. intercostobrachialis)
- Bevegelsestap (skade på plexus brachialis eller grener)
- Lymfødem i armen
Scapula alata
Ved skade på n. thoracicus longus, som ligger på medialsiden, lammes m. serratus anterior. Da klarer ikke scapula å ligge inntil brystveggen → scapula stikker ut som en vinge.
Kartraumer
Ved skade i a. axillaris, som ligger dypt i aksillen, kan det oppstå farlige blødninger. Ved klavikulafraktur må man alltid vurdere kar- og nerveskade.
Infeksjoner og lymfeknuter
Hevede lymfeknuter i aksillen kan komme av infeksjon, kreft, vaksiner eller hudinfeksjoner i arm eller thorax.
Plexus brachialis

Alle motoriske og sensoriske signaler til overekstremiteten går via denne nervestrukturen, som slynger seg gjennom aksillen og videre nedover armen. Men hvordan er den bygd opp? Og hvordan husker man hvilken nerve som gjør hva? Det starter med et tre.

Røtter, stammer og grener
Plexus brachialis er bygd opp i et trinnvis mønster – som en trestruktur:
1. Røtter (radices) – 5 stk
Røttene er fremre spinalnerver fra segmentene:
- C5, C6, C7, C8 og T1
Disse er motoriske og sensoriske blandingsnerver. Røttene ligger i spatiet mellom m. scalenus anterior og medius i halsen.
2. Trunci (stammer) – 3 stk
Røttene møtes og danner tre stammer:
- Truncus superior = C5 + C6
- Truncus medius = C7
- Truncus inferior = C8 + T1
Trunkene ligger over clavicula, like ved overgangen mellom nakke og skulder.
3. Divisiones (delinger) – 6 stk
Hver truncus deler seg i:
- En anterior (fremre) del
- En posterior (bakre) del
Anterior går mot fleksormuskulatur (forsiden), posterior til ekstensormuskulatur (baksiden).
4. Fasciculi (fascikler) – 3 stk
De seks divisjonene reorganiseres til tre fascikler, navngitt etter deres posisjon rundt a. axillaris:
- Fasciculus lateralis = fremre del fra truncus superior og medius
- Fasciculus medialis = fremre del fra truncus inferior
- Fasciculus posterior = alle bakre delinger
Dette skjer i aksillen, og herfra avgår de store perifere nervene.
De fem store perifere nervene

Her er de store hovedgrenene, med huskeregler, funksjon og klinikk:
N. musculocutaneus (C5–C7)
🔹 Fra fasciculus lateralis
🔹 Går til fremre overarmsmuskler: m. biceps brachii, m. brachialis og m. coracobrachialis
🔹 Sensorisk: laterale underarm
🩺 Klinikk: Skade gir svekket fleksjon i albue og nedsatt følelse lateralt på underarm.
N. medianus (C5–T1)
🔹 Fra fasciculus lateralis + medialis
🔹 Motorisk: fleksorer i underarm og thenar-muskler
🔹 Sensorisk: palmarflate tommel til halvparten av ringfinger
🩺 Klinikk: Ved karpaltunnelsyndrom → nummenhet og svakhet i hånden
N. ulnaris (C8–T1)
🔹 Fra fasciculus medialis
🔹 Motorisk: intrinsiske håndmuskler og fleksor carpi ulnaris
🔹 Sensorisk: lillefinger og halvparten av ringfinger (palmar og dorsal)
🩺 Klinikk: “Slå albuen” – nerven går bak mediale epicondyl. Ved skade → klohånd.
N. axillaris (C5–C6)
🔹 Fra fasciculus posterior
🔹 Motorisk: m. deltoideus og m. teres minor
🔹 Sensorisk: “skuldermerket” – laterale del av skulderen
🩺 Klinikk: Skade ved skulderluksasjon → svekket abduksjon og nummenhet lateralt.
N. radialis (C5–T1)
🔹 Fra fasciculus posterior
🔹 Motorisk: ekstensormuskulatur i arm og hånd
🔹 Sensorisk: baksiden av arm, underarm og håndrygg (radialt)
🩺 Klinikk: Humerusfraktur → “drop wrist” – svekket ekstensjon i håndledd og fingre.
Blodforsyning til overekstremiteten
For at en arm skal kunne bevege seg, løfte, gripe, kjenne og regulere temperatur, må den ha stabil og rik tilgang på oksygenrikt blod. Det er nettopp det den får gjennom en lang og elegant kaskade av arterier som forgreiner seg fra hjertet, gjennom halsen og aksillen, og helt ut til fingerspissene.
Blodforsyningen til overekstremiteten er som et fleksibelt rørsystem, bygget for både kraft og bevegelse. Den er robust nok til å forsyne muskulaturen under arbeid, men også dynamisk nok til å tilpasse seg stillinger, bøyde albuer og strekte armer.

Veien fra hjertet til hånden
Det hele starter i hjertet – nærmere bestemt i venstre ventrikkel, hvor oksygenrikt blod pumpes ut i aorta ascendens og videre inn i arcus aortae, hovedbuen på hjertets utløpsside.
Herfra følger to hovedgreiner for overekstremitetene:
- På høyre side går blodet via truncus brachiocephalicus, som så deler seg i:
- a. subclavia dextra (til armen)
- a. carotis communis dextra (til hodet og halsen)
- På venstre side går blodet direkte i:
- a. subclavia sinistra

Fra hals til arm – subclavia og axillaris
A. subclavia slynger seg bak clavicula og over costa 1, der den danner en bue. Når den passerer lateralkanten av 1. ribbein og går inn i aksillen (armhulen), bytter den navn til a. axillaris.
Selv om det er samme blodåre hele veien, får den altså nytt navn når den passerer anatomiske grenser. Dette er viktig for å vite nøyaktig hvor du er i kroppen – både ved undersøkelse og kirurgi.
A. axillaris – armhulens hovedåre
A. axillaris er hovedpulsåren i aksillen, og ligger tett i tett med plexus brachialis og v. axillaris. Den er relativt kort, men avgir flere grener som forsyner:
- Skuldermuskulatur (spesielt via a. subscapularis)
- Thoraxveggen
- Skulderleddet
Herfra går den videre og skifter navn – igjen.
A. brachialis – overarmens forsyning
Når a. axillaris passerer nedover under kanten av m. teres major, blir den til a. brachialis – den lange pulsårensom forsyner overarmen.
Langs overarmen løper den i en kanal sammen med n. medianus og v. brachialis, og du kan kjenne pulsen i overarmen ved å presse mot humerus. A. brachialis gir grener til biceps og triceps og bidrar til viktige anastomoser rundt albuen.
Klinisk: Ved traume mot overarmen, spesielt fraktur i midtdelen av humerus, må man alltid vurdere skade på både a. brachialis og n. radialis.
Nedre forgreining: a. radialis og a. ulnaris
I albuebøyen deler a. brachialis seg i to:
- A. radialis: Løper langs tommelsiden og brukes til å kjenne puls (f.eks. radialpuls). Den forsyner fleksormuskler og dype strukturer i underarmen, og ender i den dype palmarbuen.
- A. ulnaris: Går mot lillefingersiden, forsyner fleksorer og overfladisk palmarvev, og danner arcus palmaris superficialis i håndflaten.
De to buene i hånden – arcus palmaris superficialis og profundus – sikrer at hånden får blod selv om én arterie skulle kollapse.
Anastomoser – kroppens sikkerhetsnett
Et unikt trekk ved overekstremitetens blodforsyning er rikelige anastomoser. Det betyr at blodet kan gå flere veier rundt et område – som et slags parallellveissystem.
Spesielt viktig rundt:
- Skulderen: der sirkulasjonen opprettholdes selv om a. axillaris klemmes (f.eks. ved bruk av krykker)
- Albuen: der kollaterale arterier sørger for sirkulasjon når leddet bøyes
Dette gjør at ekstremiteten sjelden får akutt iskemi – men det krever intakt anatomi og funksjonelle kar.
Venesystemet
Hvis arteriene er motorveiene som bringer oksygenrikt blod ut i kroppen, er venene tilbakeveien – transportnettverket som frakter blodet hjem igjen til hjertet. Det venøse systemet i overekstremiteten er smart utformet for å tilpasse seg kroppens bevegelser, trykkforhold og temperaturregulering.
Det består av to hovedsystemer:
🔹 Dype vener, som følger arteriene tett
🔹 Overfladiske vener, som ligger rett under huden og har viktige kliniske funksjoner
De dype venene
De dype venene går tett sammen med arteriene og har gjerne samme navn. De starter distalt og forenes etter hvert til større vener:
- Vv. radiales og vv. ulnares samler blod fra underarmen og hånden.
- Disse samles til v. brachialis, som går videre oppover overarmen.
- I aksillen blir den til v. axillaris, parallelt med a. axillaris.
- Når v. axillaris passerer under clavicula, fortsetter den som v. subclavia.
🩺 Klinisk betydning:
- De dype venene har klaffer som sørger for énveis blodstrøm mot hjertet.
- Ved immobilisering (for eksempel etter brudd eller operasjon), kan det dannes dyp venetrombose (DVT), selv i overekstremiteten.
De overfladiske venene
De overfladiske venene ligger i underhuden og er ofte synlige og palperbare, spesielt på underarmen. De viktigste er:
V. cephalica
- Ligger lateralt (langs tommelsiden)
- Går fra håndryggen, opp over underarmen og overarmen
- Passerer inn i dypere vev via trigonum deltoideopectorale (mellom deltoideus og pectoralis major)
- Tømmer seg i v. axillaris
🩺 Brukes ofte til innsetting av veneflon eller til venøse grafts ved hjertekirurgi.
V. basilica
- Ligger medialt (langs lillefingersiden)
- Tømmer seg i v. brachialis eller v. axillaris i midtre overarm
🩺 Ikke like lett tilgjengelig som cephalica, men viktig ved DVT.
V. mediana cubiti
- Forbinder v. cephalica og v. basilica i albuebøyen
- Hyppigst brukt vene ved blodprøvetaking
Klinisk bruk og fallgruver
- Blodprøvetaking og veneflon: V. mediana cubiti er førstevalg pga. lett tilgang. Risiko: punktering av arterie eller nerve hvis feil vene velges.
- Sentral venekateter (CVK): V. subclavia brukes ofte, men nærhet til a. subclavia og apex pulmonis gjør teknikken risikabel uten god anatomisk forståelse.
- Lymfødem: Ved fjerning av aksillære lymfeknuter (f.eks. ved brystkreft) kan venedrenasjen hindres, noe som fører til hevelse i armen.
Klinisk overflateanatomi i praksis
Anatomi er ikke bare for disseksjonssalen – det er et språk vi bruker hele tiden i klinikken. Når vi legger en veneflon, undersøker en skulder eller vurderer et traume, bruker vi overflateanatomi som kart og kompass. I dette kapittelet setter vi alt sammen og går fra anatomi til handling.
Fra anatomi til undersøkelse
🔎 Skulder og overarm
- Clavicula er lett å palpere og ofte første bein som brekker ved fall. Brudd gir tydelig heving, hevelse og smerte. Viktig å undersøke for samtidig skade på plexus brachialis og a. subclavia.
- Acromion og proc. coracoideus er palperbare landemerker. Trykk over coracoideus gir smerte ved betennelse i bursa subcoracoidea eller tendinitt i korte bicepshodet.
- Deltoideusmuskelen dekker skulderen, og under denne ligger n. axillaris. Ved skulderluksasjon bør du alltid teste sensibilitet over laterale skulder (regio deltoidea) for å utelukke nerveskade.
- Tuberculum majus på humerus er festet for flere rotatorcuffmuskler. Palpasjonssmerte her tyder ofte på impingement eller senebetennelse.
Albuebøyen og kar
- I fossa cubiti finner du v. mediana cubiti, v. cephalica og v. basilica – viktige vener for blodprøvetaking. Medialt ligger a. brachialis og n. medianus – husk å holde deg lateralt når du stikker!
- Ved mistanke om sirkulasjonsforstyrrelse kan du palpere a. radialis i håndleddet, som ofte er første valg ved vurdering av perifer sirkulasjon.
📚 Anki-kort
Obs, tomt! Kommer etterhvert <3
📝 Eksamensoppgaver
Obs, tomt! Kommer etterhvert <3
👨⚕️ Klinisk case
Obs, tomt! Kommer etterhvert <3