🎧Ute på tur? Lytt til en forklaring her.

Vi starter ved å repetere de fire hovedlagene i tarmveggen og deres repektive deler.

De fire hovedlagene i tarmveggen

Veggen i fordøyelseskanalen består typisk av fire lag, fra innerst til ytterst:

Tunica mucosa (slimhinne)

Dette innerste laget kommer i direkte kontakt med innholdet i fordøyelseskanalen (lumen). Det består av tre deler:

• Epitel: Et cellelag som varierer gjennom kanalen – flerlaget plateepitel i munnhule og øsofagus, sylinderepitel i magesekk og tarm. Epitelet har spesialiserte celler som er tilpasset absorpsjon, sekresjon og beskyttelse.
• Lamina propria er et løst bindevevslag som ligger rett under epitelet. Det inneholder kapillærer, lymfeårer, fibroblaster og immunceller som lymfocytter, plasmaceller, makrofager og mastceller. I noen områder finnes også ansamlinger av lymfoid vev som inngår i det mukosale immunsystemet, og bidrar til det vi kaller GALT (gut-associated lymphoid tissue).
  Lamina propria gir både ernæring og immunologisk støtte til epitelet.
• Lamina muscularis mucosae: Et tynt lag glatt muskulatur som skiller slimhinnen fra underliggende vev. Det bidrar til bevegelse av slimhinneoverflaten og fremmer kontakt med tarminnholdet.

Tela submucosa

Dette laget består av bindevev som inneholder større blodårer, lymfeårer og nerver. Her finner vi også viktige submukøse kjertler (som i øsofagus og duodenum) og Meissners nervepleksus, som regulerer slimhinneaktivitet.

Tunica muscularis externa

Det tykke muskellaget som driver tarminnholdet fremover. Det består vanligvis av to lag glatt muskulatur:

• Et indre sirkulært lag
• Et ytre langsgående lag

Mellom disse to lagene ligger Auerbachs nervepleksus (plexus myentericus), som styrer motorikken i tarmveggen.

Merk: I noen deler, som øsofagus, finnes tverrstripet muskulatur istedenfor glatt muskulatur i det øvre segmentet.

Tunica serosa eller adventitia

Det ytterste laget varierer avhengig av plassering:

• Tunica serosa: Et glatt og friksjonsreduserende lag som dekker intraperitoneale deler av tarmen. Det består av mesotel (enlaget plateepitel) og underliggende bindevev, og er en del av bukhinnen (peritoneum).
• Tunica adventitia: Bindevev som fester retroperitoneale eller ekstraperitoneale deler til omkringliggende strukturer. Denne delen mangler mesotel.

Hvorfor er denne strukturen viktig?

Denne grunnstrukturen er gjennomgående i hele fordøyelseskanalen, men modifiseres lokalt for å møte spesifikke behov: tykkere muskellag for elting i magesekken, større villi for absorpsjon i tynntarmen, eller flere begerceller for slimproduksjon i tykktarmen.

Svelg og øsofagus

Etter at maten er bearbeidet i munnhulen, må den fraktes videre nedover fordøyelseskanalen. Dette skjer først via svelget (pharynx) og deretter via øsofagus – to transportetapper der bevegelse, barriere og beskyttelse er viktigere enn sekresjon og absorpsjon.

Øsofagus – histologiske lag

Bare fordi jeg selv blir frustrert, skal jeg først nevne at uforhornet betyr ikke-keratinisert. Husker du epitel-histologi, så betyr det også at det IKKE har stratum corneum (som er keratinlaget, aka døde epitelceller). Det er fordi epitelet må være mykere, fuktigere og mer gjennomtrengelig her! Nå går vi videre.

1. Epitel:
   • Øsofagus er dekket av uforhornet(ikke-keratinisert) flerlaget plateepitel, som beskytter mot mekanisk slitasje under svelging. Dette epitelet er tykkere enn i munnhulen, og fornyes raskt.
2. Lamina propria og muscularis mucosae:
   • Lamina propria inneholder bindevev, immunceller og små blodårer.
   • Muscularis mucosae er tydelig og ofte tykkere enn i resten av fordøyelseskanalen, og kan være delt i to lag.
3. Submucosa:
   • Inneholder submukøse kjertler (glandulae oesophageae) som produserer slim for å smøre og beskytte epitelet.
   • Her ligger også Meissners pleksus, som regulerer sekresjon.
4. Muscularis externa:
   • I øvre tredel: tverrstripet muskulatur (viljestyrt svelging)
   • I midtre tredel: blandet glatt og tverrstripet muskulatur
   • I nedre tredel: glatt muskulatur (ubevisst peristaltikk)
5. Adventitia eller serosa:
   • Øvre og midtre øsofagus ligger retroperitonealt og har tunica adventitia, som fester organet til omgivelsene.
   • Nederste del nær magesekken er dekket av serosa. La oss gå litt mer inn på serosa og adventitia før vi går videre.

Hva er forskjellen på adventitia og serosa?

Få med deg dette, det er viktig! Ytterlaget på fordøyelseskanalen varierer avhengig av hvor i kroppen organet befinner seg. Man skiller mellom serosa og adventitia, og de har både strukturelle og funksjonelle forskjeller.

Serosa er det ytterste laget på organer som ligger intraperitonealt, altså inne i bukhulen og helt omgitt av bukhinne. Om det er uklart, les mer om peritoneum. Serosa består av to lag:

1. Et enkelt lag mesotelceller – dette kalles peritoneum viscerale!
2. Et underliggende bindevevslag

Tilsammen utgjør disse lagene serosa. Serosa fungerer som en glatt, friksjonsreduserende overflate som gjør at organene kan bevege seg fritt mot hverandre. Eksempler på organer med serosa er magesekken, tynntarmen og milten.

Adventitia, derimot, finnes på organer som ligger retroperitonealt eller ekstraperitonealt, altså ikke helt omringet av bukhinne.
Adventitia består av løst bindevev som binder organet til omkringliggende strukturer, og det inneholder ikke mesotelceller(!).
Dette laget fungerer mer som et forankringslag enn som en friksjonsreduserende hinne.

Eksempler på organer med adventitia er øsofagus (der den passerer gjennom thorax), rektum og nyrene.

Det er viktig å merke seg at serosa ikke er det samme som peritoneum viscerale, men inneholder peritoneum viscerale som en del av seg.
På samme måte er adventitia ikke det samme som peritoneum parietale – de to har ulike funksjoner og lokalisasjon: peritoneum parietale kler innsiden av bukveggen, mens adventitia er en del av selve organveggen og fester organet til strukturer rundt. Adventitia er også det løse bindevevslaget i blodårer også kjent som tunica externa (i know, hvorfor så sabla mye ord for alt).

Serosa = visceralt peritoneum(mesotel) + underliggende bindevev

Adventitia = løst bindevev uten mesotelceller

Klinisk kobling: Barretts øsofagus

Langvarig refluks av surt mageinnhold kan føre til skade på plateepitelet i nedre øsofagus. Kroppen forsøker å tilpasse seg det sure miljøet ved å erstatte plateepitel med sylinderepitel med begerceller, som ligner det man finner i tarmen. Dette kalles:

Barretts øsofagus – en metaplasi hvor flerlaget plateepitel erstattes med intestinalt sylinderepitel.

Dette er viktig fordi:

• Barretts øker risikoen for øsofagusadenokarsinom (et alvorlig kreftsykdom).
• Tilstanden overvåkes derfor med regelmessige endoskopier og biopsier.

Histologisk kjennetegnes Barretts av:

• Høyt sylinderepitel i nedre øsofagus (det skal jo være flerlaget, ikkekeratinisert plateepitel!)
• Påvisning av begerceller (farget blått i spesialfarging)
• Tap av normalt plateepitel

Magesekkens histologi

Etter at maten har passert ned gjennom øsofagus, samles den i magesekken.
Her begynner den kjemiske nedbrytningen av proteiner, samtidig som innholdet eltes og blandes til en tyntflytende masse kalt kymus. Histologisk er magesekken spesialisert for å produsere syre, fordøyelsesenzymer og slim, samtidig som den beskytter seg selv mot sitt eget innhold.

Magesekkens fire histologiske soner

Magesekken deles histologisk inn i fire områder med noe ulik kjertelstruktur:

1. Cardia (like ved overgangen fra øsofagus)
2. Fundus (øvre del)
3. Corpus (hoveddelen)
4. Antrum og pylorus (nedre del)

Alle områdene har lignende basislag (mucosa, submucosa, muskellag og serosa), men kjertlene i mucosa varierer etter funksjon.

Veggoppbygning – lag for lag

1. Mucosa
   • Delt i tre lag:
     • Epitel: enkelt sylinderepitel med slimproduserende celler over hele overflaten og i kjertelutløpene (foveolae).
     • Lamina propria: løst bindevev med kjertler, kapillærer og immunceller.
     • Muscularis mucosae: tynn glatt muskellinje som kan trekke mucosa sammen.
2. Submucosa
   • Bindevev med større kar og Meissners pleksus.
3. Muscularis externa
   • Tre muskellag (skrått, sirkulært, langsgående) som bidrar til mekanisk blanding av innholdet. Her finner vi Auerbachs pleksus.
4. Serosa
   • Tynt bindevevslag med mesotel, del av peritoneum.

Kjerteltyper og celletyper – hva produseres hvor?

Kjertlene i mucosa varierer med sone. De viktigste ligger i fundus og corpus, og kalles funduskjertler. Vi skal inn på hver del under, men her er en liten oversikt.

Celletype	Lokaliseringsområde i ventrikkelen	Funksjon
Mukøse halsceller	Øvre del av kjertlene i fundus og corpus	Produserer beskyttende slim
Parietalceller (oxyntiske)	Fundus og corpus, i midtre del av kjertlene	Skiller ut saltsyre (HCl) og intrinsic factor
Hovedceller (chief cells)	Dypere del av kjertlene i fundus og corpus	Skiller ut pepsinogen og lipase
Enteroendokrine celler	Spredt i hele kjertelrøret, særlig i antrum	Skiller ut hormoner (gastrin, somatostatin, serotonin, m.fl.)

Foveolae og kjertler

Overflaten i magesekken har mange små groper – foveolae gastricae. Disse leder ned i kjertler som varierer med region:

• Cardiakjertler: hovedsakelig slimproduserende.
• Fundus-/corpus-kjertler: inneholder alle de viktige celletypene.
• Pyloruskjertler: dype, forgrenede, hovedsakelig mukøse og enteroendokrine (særlig G-celler → gastrin).

Ventrikkelslimhinne av cardia-type

Slimhinnen i cardia er det første området i ventrikkelen, nær overgangen fra spiserøret.
Histologisk kjennetegnes denne sonen ved at den mangler både parietalceller og hovedceller, som ellers er typisk for resten av ventrikkelen. Kjertlene i cardia, kalt kardiakjertler, er overveiende mukøse og består av celler som produserer et beskyttende slim. Dette slimet har som funksjon å beskytte overgangen mellom spiserør og magesekk mot magesyre, samtidig som det gir en myk overgang til den syreproduserende delen av ventrikkelen.

Foveolae (gastric pits) i denne delen er grunne, og det finnes kun enkle, korte kjertelrør i mucosa. Disse kjertlene er lite forgrenede og har en tynnere mucosa sammenlignet med corpus og pylorus.

Ventrikkelslimhinne av corpus/fundus-type (oksyntisk mucosa)

Slimhinnen i corpus og fundus kjennetegnes av såkalt oksyntisk mucosa, som har et karakteristisk histologisk utseende med rette, forgrenede kjertler som strekker seg dypt ned i lamina propria. Kjertlene er omgitt av enkle sylindriske epitelceller på overflaten og er organisert i tre hoveddeler: istmus, hals og basis. Hver av disse regionene inneholder spesialiserte celler med ulike funksjoner.

Istmus (øverste del av kjertelen)

Dette er den mest overfladiske delen, nær overflateepitelet. Her finner vi hovedsakelig mukøse halsceller og stamceller. Stamcellene i istmus står for fornyelsen av både overflateepitelet og de dypere kjertelcellene. Dette området er derfor viktig for vedlikehold og regenerasjon av slimhinnen. Mukøse halsceller bidrar med slimproduksjon som beskytter epitelet mot syre og enzymer.

Hals (collum) – midtre del av kjertelen

I halsregionen finner vi primært parietalceller (også kalt okyntiske celler). Disse er store, eosinofile celler som er lette å kjenne igjen i histologiske snitt. Parietalcellene har to viktige funksjoner: de produserer saltsyre (HCl), som bidrar til lav pH i ventrikkelen, og intrinsic factor, som er nødvendig for absorpsjon av vitamin B₁₂ i terminale ileum. Syren bidrar også til å aktivere pepsinogen til pepsin og drepe mikroorganismer i maten.

Basis (dypeste del av kjertelen)

I bunnen av kjertlene finner vi hovedsakelig hovedceller (chief cells). Disse cellene er basofile og produserer pepsinogen, som er forstadiet til det proteinnedbrytende enzymet pepsin, samt gastrisk lipase, som spiller en rolle i nedbrytningen av fett.

I tillegg finnes det her også enteroendokrine celler, blant annet:

D-celler, som produserer somatostatin, et hemmende hormon som reduserer syreproduksjon og motvirker overstimulering.

ECL-celler (enterochromaffin-lignende celler), som skiller ut histamin – en kraftig stimulator av parietalcellene gjennom H₂-reseptorer.

Ventrikkelslimhinne av pylorustype (antrum/canalis)

Slimhinnen i pylorus og antrum danner en overgang til tynntarmen, og har en annen sammensetning enn corpus og fundus. Kjertlene i dette området er kortere og mer rette, og inneholder hovedsakelig mukøse celler som produserer slim, samt enteroendokrine celler, særlig G-celler.

Foveolaene i antrum er dype, og slimproduksjonen er viktig for å beskytte slimhinnen mot syren fra corpus og fundus, samtidig som det gir et viskøst lag som hjelper med å regulere tømningen mot duodenum.
Parietalceller er få eller fraværende i dette området, og hovedceller er ikke til stede.

De enteroendokrine cellene i pylorus er hovedsakelig G-celler, som produserer gastrin. Gastrin skilles ut til blodbanen og stimulerer parietalcellene i corpus og fundus til å produsere mer magesyre. Dette er et godt eksempel på hvordan ulike deler av ventrikkelen samarbeider funksjonelt, selv om de har ulik histologisk oppbygning. Det finnes også D-celler som produserer somatostatin, som virker hemmende på gastrinproduksjon – en viktig negativ feedback.

Pylorus ligger delvis retroperitonealt og kan i enkelte snitt vise adventitia, fordi den er i ferd med å gå over i et retroperitonealt organ.

Tynntarmen

Etter at mageinnholdet er eltet og blandet med syre og enzymer i ventrikkelen, slippes det gradvis videre til tynntarmen. Her foregår den mest omfattende delen av næringsopptaket. Tynntarmen er spesialisert for å både fordøye og absorbere næringsstoffer – og beskytte kroppen mot fremmede antigener fra maten.

Oversikt og funksjonell inndeling

Tynntarmen deles i tre anatomiske deler:

1. Duodenum (tolvfingertarmen) – første 20–25 cm, rett etter magesekken. Her blandes kymus med galle og bukspytt.
2. Jejunum – midtre del. Her foregår mye av absorpsjonen av næringsstoffer.
3. Ileum – siste del, før overgangen til tykktarmen. Viktig for opptak av blant annet galle og vitamin B₁₂.

Selv om de tre delene har lik grunnstruktur, finnes det regionale forskjeller i histologien som gjenspeiler deres spesialiserte funksjoner.

Tynntarmens slimhinne

Slimhinnen i tynntarmen er spesialisert for maksimal absorpsjon av næringsstoffer og består av flere strukturelle og cellulære komponenter som til sammen danner en funksjonell barriere og absorpsjonsoverflate.

Makroskopisk og mikroskopisk struktur

Tynntarmens slimhinne danner totter (villi), som stikker ut i tarmlumen og øker overflaten for absorpsjon. I bunnen mellom to totter finner vi Lieberkühnske kryptene, også kalt glandulae intestinales.
Disse er invaginasjoner av epitelet og fungerer som kjertelstrukturer som produserer sekret og inneholder stamceller som gir opphav til nye tarmepitelceller.

Tottene er dekket av sylinderepitel med absorptive enterocytter, som har et børstesøm (mikrovilli) på apikal overflate – en ekstra forstørrelse av absorpsjonsarealet.

Celletyper i tynntarmsepitelet

Slimhinnen er rik på ulike celletyper, hver med sin spesialiserte funksjon:

• Enterocytter (E): Hovedansvarlige for absorpsjon. Disse cellene har mikrovilli på overflaten og utgjør mesteparten av epitelet.
• Beger­celler (M): Spredt mellom enterocyttene. De produserer slim (mucus) som beskytter slimhinnen og letter passasjen av tarminnhold.
• Panethceller (P): Lokalisert i bunnen av kryptene. Disse cellene har en immunologisk rolle – de skiller ut antimikrobielle peptider som lysozym og defensiner for å beskytte stamcellene og resten av tarmens cellelag.
• Enteroendokrine celler (E): Spredt i både totter og krypt. De produserer hormoner som regulerer fordøyelse, for eksempel CCK, sekretin og GLP-1. Disse cellene har ofte mikrovilli med kjemoreseptorer som registrerer innholdet i lumen.
• Intraepiteliale lymfocytter (L): Immunceller som ligger mellom epitelcellene og patruljerer for patogener. De bidrar til lokal immunovervåkning og forsvar.
• Lymfekar (Lacteal): I sentrum av hver villus finnes et sentralt lymfekar som tar opp fett i form av kylomikroner. Dette dreneres senere via lymfesystemet og tømmer seg i venesirkulasjonen.

Underliggende strukturer

Tottene og kryptene hviler på lamina propria, et løst bindevevslag som inneholder kapillærer, immunceller og lymfekar. Under lamina propria finner vi et tynt glatt muskellag kalt lamina muscularis mucosae, som kan trekke sammen totter og krypt og bidra til sirkulasjon av lymfe og optimalisering av absorpsjon.

Duodenum

Duodenum er den første delen av tynntarmen og har en unik histologisk oppbygning som reflekterer overgangen fra magesekkens sure miljø til tynntarmens mer nøytrale forhold. Den mest karakteristiske strukturen i duodenums vegg er de submukøse kjertlene, kalt glandulae duodenales, eller Brunnerske kjertler.
Disse befinner seg hovedsakelig i submucosa, men kan også strekke seg opp i lamina propria. Pilen under viser brunnerske kjertler.

Brunnerske kjertler produserer et alkalisk slim som inneholder bikarbonat. Dette sekretet spiller en sentral rolle i å nøytralisere det sure mageinnholdet som kommer gjennom pylorus. På denne måten beskytter det duodenale epitelet mot syreskade og skaper et gunstig miljø for enzymene som kommer fra pankreas.

Brunnerske kjertler har utførselsganger som tømmer seg i bunnen av Lieberkühnske krypter, og dermed ut i tarmens lumen. Disse utførselsgangene kan være vanskelige å se i vanlige snitt, men er avgjørende for at sekresjonen skal nå overflaten.

I tillegg til de submukøse kjertlene finner vi de vanlige komponentene fra tynntarmslimhinnen: villi (totter), krypter, enterocytter med mikrovilli, begerceller og Paneth-celler. Tottene øker overflaten for absorpsjon, mens kryptene fungerer som fornyelsessone for epitelet og inneholder celler som deltar i både fordøyelse og immunforsvar.

Sammen danner dette en spesialisert slimhinne hvor beskyttelse mot syre, absorpsjon av næringsstoffer og hormonell og immunologisk regulering skjer samtidig – en perfekt overgang mellom mage og resten av tynntarmen.

Duodenum er et klassisk eksempel på organ som har både adventitia og serosa, avhengig av hvilken del du ser på.

Duodenum består av fire deler:

1. Pars superior (første del):
   • De første par centimeter (ampulla duodeni) er intraperitoneal → har serosa.
   • Resten av pars superior er retroperitoneal → har adventitia.
2. Pars descendens
   • Retroperitoneal → har adventitia.
3. Pars horizontalis
   • Retroperitoneal → har adventitia.
4. Pars ascendens
   • Fortsatt retroperitoneal, men når den nærmer seg overgangen til jejunum (lig. suspensorium duodeni), begynner den å bli intraperitoneal igjen → går gradvis over til serosa.

Jejunum – absorpsjonens hovedområde

Jejunum er midtdelen av tynntarmen og er spesielt tilpasset absorpsjon av næringsstoffer. Histologisk kjennetegnes den av lange og høye villi, som gir en stor absorpsjonsflate. Dette er den delen av tynntarmen hvor villi er mest utviklet – høyden på villi er altså et viktig kjennetegn for jejunum.

I submucosa er det ingen Brunnerske kjertler, og i motsetning til ileum, er det heller ingen Peyerske plakker(vi kommer til dette). Dermed fremstår submucosa som relativt “tom” i denne delen av tarmen. Den glatte muskulaturen i muscularis externa er velutviklet og deltar i peristaltiske bevegelser og segmentering som blander tarminnholdet og øker kontakt med absorpsjonsflaten.

Enterocytter dominerer epitelet og har tett besatt mikrovilli som danner et såkalt børstesøm, hvor mange av de viktigste enzymene for nedbrytning og transport sitter. Begerceller finnes også her og produserer slim som smører og beskytter slimhinnen.

Det finnes kryptene til Lieberkühn i mucosa, som inneholder stamceller, enteroendokrine celler, Paneth-celler og flere andre celletyper som fornyer og beskytter epitelet.

Ileum

Ileum er den siste delen av tynntarmen før overgangen til tykktarmen, og i tillegg til absorpsjon av næringsstoffer – særlig vitamin B12 og gallesalter – har den en viktig rolle i kroppens immunforsvar.

Histologisk er villi i ileum kortere og flatere enn i jejunum, noe som reflekterer et gradvis skifte fra absorpsjon til mer beskyttende funksjon. Den mest markante strukturen i ileum er de Peyerske plakker – store ansamlinger av lymfatisk vev som ligger i lamina propria og submucosa, hovedsakelig på den antimesenteriske siden(Den antimesenteriske siden betyr den motsatte siden av mesenteriet). Disse strukturer utgjør en sentral del av tarmens slimhinneassosierte immunsystem (GALT).
GALT står for gut-associated lymphoid tissue, og omfatter lymfoide vev som beskytter kroppen mot mikrober i tarminnholdet. Strukturer som Peyerske plakker, intraepiteliale lymfocytter og isolerte lymfefollikler overvåker tarmens innhold og bidrar til immunforsvar ved å fange opp antigener og aktivere immunceller lokalt.

Over disse lymfatiske områdene finnes spesialiserte M-celler i epitelet.
De tar opp antigener fra tarmlumen og presenterer dem for immunceller i de underliggende Peyerske plakkene. Dette gjør ileum til en sentral “overvåkingspost” i tarmen, der potensielt farlige mikroorganismer kan oppdages og angripes.

Begercellene øker i antall jo lenger ut i tynntarmen man kommer, og er derfor mer tallrike i ileum enn i jejunum og duodenum. Dette er naturlig, siden avføringen blir fastere, og det kreves mer slim for å lette passasjen(!).

Kolorektal slimhinne

Slimhinnen i colon og rectum er spesialisert for å absorbere vann og salter, samt å beskytte mot det store innholdet av bakterier i tarmlumen. Histologisk kjennetegnes slimhinnen av et enkelt sylinderepitel rikt på begerceller (goblet cells), som produserer slim for å smøre og beskytte overflaten. Det finnes også absorptive celler og spredte enteroendokrine celler som regulerer lokal funksjon. I kryptenes bunn ligger stamceller, som kontinuerlig fornyer epitelet, samt noen blekere nevroendokrine celler.

Kjertlene er rette og tubulære, og strekker seg helt ned til lamina muscularis mucosae. Disse intestinalkjertlene (glandulae intestinales) danner et tett system som sørger for vedlikehold og fornyelse av slimhinnen.

Under slimlaget finner vi lamina propria med rikelig med kapillærer, lymfekar og nerver, samt mucosa-assosiert lymfatisk vev (GALT). Dette omfatter lymfefollikler og intraepiteliale lymfocytter, som utgjør en viktig del av immunsystemet i tarmen. Submucosa inneholder bindevev, blodårer og nerver, og overgangen til muscularis externa er markert. I colon er den ytre muskellaget delvis konsentrert i tre langsgående bånd kalt tenia coli.

Kolorektal slimhinne mangler villi, i motsetning til tynntarmen, men har dype krypter (Lieberkühnske krypter). Ved farging med Alcian blue kan man se at slim fra begercellene farges blått, noe som tydeliggjør deres utbredelse i epitelet.

Anorektal overgang

Den anorektale overgangen markerer grensen mellom endetarmen (rektum) og analkanalen, og kjennetegnes av en tydelig overgang i epiteltype. Øvre del er kledd med sylinderepitel som i tarmen, mens epitelet overgår til flerlaget plateepitel mot analåpningen – først uforhornet, deretter forhornet hudepitel. Et histologisk kjennetegn på overgangen er den såkalte dentate linjen, som danner en anatomisk og funksjonell barriere.

Rundt denne sonen finner vi analvalvler og -sinuser, samt hemorroide vener og analkjertler. Muskulært består området av både glatt og tverrstripet muskulatur: den indre analsfinkteren er glatt muskulatur og en fortsettelse av tarmens muskellag, mens den ytre sfinkteren består av viljestyrt skjelettmuskulatur.

Slimhinnen i rektum inneholder fortsatt tubulære kjertler, men disse opphører ved overgangen. I submucosa finnes det lymfatisk vev, rikelig vaskularisering og hemorroidalt venepleksus, som kan gi opphav til hemoroider dersom det utvides.

Overgangen har både klinisk og embryologisk betydning, blant annet for blodforsyning, lymfedrenasje, innervering og følsomhet.

Appendix

Appendix er et lite rørformet vedheng til cøkum (første del av tykktarmen), og regnes som en del av det lymfatiske systemet i tarmen. Histologisk har appendix en klassisk lagdeling med mucosa, submucosa, muscularis externa og enten adventitia eller serosa ytterst – avhengig av hvilken side man ser på. Særlig karakteristisk for appendix er den rike forekomsten av lymfoide follikler i submucosa, noe som gjør den til en viktig komponent i det gut-assosierte lymfoide vevet (GALT).

Appendix er kledd av sylinderepitel med mange begerceller og dype krypter, likt tykktarmen. På den siden der appendix er festet til sitt eget krøs – mesoappendix – går det over i adventitia (bindevev). På den frie overflaten er den derimot dekket av serosa med mesotel, som er en del av peritoneum. Dette gjør appendix til et peritonealt (intrafritt) organ med dobbel tilknytning: både til tarmens vegg og til peritonealrommet.

📚 Anki-kort

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

📝 Eksamensoppgaver

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

👨‍⚕️ Klinisk case

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

❓ Test deg selv

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3