Respirasjonssystemets funksjonelle enheter
Respirasjonssystemet vårt er spesialisert for én livsviktig oppgave: å sørge for at oksygen (O₂) tas opp i blodet og karbondioksid (CO₂) skilles ut. For at dette skal kunne skje effektivt, samarbeider flere ulike strukturer og prosesser i kroppen. Samlet sett deles systemet inn i fire hovedkomponenter, hver med sin unike rolle:
Luftveiene – veien inn og ut
Når vi puster inn, følger luften en nøye organisert rute. Denne transporten kalles ventilasjon og skjer gjennom luftveiene – som anatomisk deles i øvre og nedre deler.
- De øvre luftveiene inkluderer nese, nesehule, bihuler, svelg og strupehode. Her fuktes, varmes og renses luften før den går videre.
- De nedre luftveiene består av luftrøret (trachea), bronkier, bronkioler og til slutt lungene. Disse strukturene leder luften videre ned til alveolene, hvor gassutvekslingen skjer.
I enden av luftveiene finner vi alveolene – små luftfylte sekker omgitt av kapillærer. Her skjer selve gassutvekslingen, gjennom diffusjon over den tynne alveolokapillære membranen. Oksygen diffunderer inn i blodet, mens karbondioksid går motsatt vei og pustes ut.
For at gassutveksling skal fungere, må blodet faktisk komme til alveolene. Dette sørger den pulmonale sirkulasjonen for – også kalt det lille kretsløpet. Her går blodet fra høyre hjertekammer til lungene, og tilbake til venstre atrium etter at det er blitt oksygenrikt.
Brystveggen og respirasjonsmuskulatur
For at luft skal bevege seg inn og ut av lungene, må det være en trykkforskjell mellom atmosfæren og alveolene. Dette skapes av respirasjonsmusklene – først og fremst mellomgulvet (diafragma) og interkostalmusklene – som trekker brystkassen ut og inn under pustebevegelser.
Funksjonell oppdeling av de nedre luftveiene
Mens den anatomiske inndelingen forteller oss hvor strukturene er, gir den funksjonelle inndelingen innsikt i hva de faktisk gjør.
De nedre luftveiene kan deles inn i to hovedsoner: transportsonen og den respiratoriske sonen, med en overgangssone mellom dem.
Transportsonen – kroppens luftmotorvei
I de første seksten forgreningene av luftveiene, fra trachea og ut til de terminale bronkiolene, har luftveiene én hovedoppgave: å sørge for at luft kommer effektivt frem og tilbake mellom omverden og gassutvekslingsområdene. Her foregår det ingen gassutveksling. Det finnes ingen alveoler i veggene – bare luftkanaler som leder luft inn og ut av lungene.
Denne delen av luftveiene fungerer som et distribusjonsnettverk, hvor luften beveger seg ved det vi kaller bulk flow – en transportform der luftmolekylene beveger seg samlet fra et område med høyere trykk til et med lavere trykk. Det er en rask og energisk form for transport, som passer godt når luften skal forflytte seg over lengre avstander – fra nese og munn helt ned til lungens dyp.
Luftveiene i denne sonen er relativt store og få i antall, noe som gjør at det totale tverrsnittsarealet i transportsonen er ganske lite. Det betyr at luften strømmer raskt, men uten at det skjer diffusjon av gasser. I stedet har denne sonen andre viktige roller: her varmes, fuktes og renses luften før den når de skjøre alveolene.
Veggene i luftveiene er også spesialisert for å motstå trykkforskjeller.
I trachea og de større bronkiene finnes det stive bruskringer som holder luftveien åpen under både innpust og utpust. Etter hvert som man kommer lenger ut i bronkialtreet, blir brusken mer uregelmessig og mindre dominerende – men det er fortsatt nok støtte til at kanalene holder seg åpne.
Overgangssonen – starten på gassutvekslingen
Etter de terminale bronkiolene kommer de respiratoriske bronkiolene – og her begynner overgangen til det som virkelig er lungens viktigste funksjon: gassutveksling. I veggene til disse små luftveiene begynner det å dukke opp alveoler, og diffusjon av oksygen og karbondioksid starter så smått. Vi er på vei inn i den respiratoriske sonen.
Den respiratoriske sonen
Fra de respiratoriske bronkiolene forgrener luftveiene seg videre til ductus alveolaris og til slutt sacci alveolares – små luftsekker hvor gassutvekslingen skjer for fullt. Her er veggene tynne, luftstrømmen langsom, og forholdene ideelle for diffusjon.
Det totale tverrsnittsarealet i denne delen av lungene er enormt – det øker dramatisk fra omtrent 2,5 cm² i trachea til over 11 800 cm² i alveolene. Dette gjør at luftstrømmen bremses ned, og gassene får tid til å diffundere over i blodet. Oksygen diffunderer fra luften i alveolene, der trykket er høyt, inn i blodet, der trykket er lavt. Samtidig diffunderer karbondioksid den motsatte veien – fra blodet og ut i luften, klar for å pustes ut.
Mellom alveolene og blodet ligger det bare en ekstremt tynn barriere – den alveolokapillære membranen. Denne består av alveoleepitel, basalmembran og kapillærendotel, og er kun 0,2 til 0,5 mikrometer tykk. Det er en biologisk ingeniørbragd – tynn nok til å tillate rask gassutveksling, men robust nok til å tåle det konstante trykket og fuktigheten fra pusteluften.
For at alveolene skal fungere optimalt, må de holdes åpne – også under utpust, når trykket i lungene synker. Dette sørger det overflateaktive stoffet surfaktant for. Surfaktant produseres av spesialiserte celler i alveoleveggen og reduserer overflatespenningen, slik at alveolene ikke klapper sammen. Uten surfaktant ville vi ikke klart å opprettholde normal lungefunksjon.
Luftveienes blodforsyning
Lungene har dobbel blodforsyning, som er avgjørende for forskjellige funksjoner:
Transportsonen: Forsynt av bronkialarteriene (arterielt blod fra systemisk sirkulasjon).
- Dette er oksygenrikt blod som forsyner selve lungevevet med næring og oksygen.
- Bronkialarteriene er forgreninger fra aorta thoracica og utgjør ca. 1-2% av hjertets minuttvolum.
- Dette blodet returnerer via bronkialvenene til det systemiske kretsløpet (v. azygos og hemiazygos).
Respiratorisk sone: Forsynt av pulmonalarteriene (venøst blod som skal oksygeneres).
- Dette er oksygenfattig blod fra høyre ventrikkel som sendes til lungene for gassutveksling.
- Utgjør hele hjertets minuttvolum (ca. 5-6 liter/min i hvile).
- Pulmonalarteriene forgrener seg parallelt med bronkiene og danner til slutt et tett kapillærnettverk rundt alveolene.
Denne doble blodforsyningen understreker lungenes unike rolle – de fungerer både som et organ som trenger næring (bronkialarterieforsyning) og som hovedorganet for gassutveksling i kroppen (pulmonalarterieforsyning).
Lungens anatomi – to like, men ulike
Høyre lunge – stor og tredelt
Høyre lunge er den største av de to, og den har et karakteristisk tredelt oppsett. Den består av:
- Tre lapper: overflapp (lobus superior), midtlapp (lobus medius) og underlapp (lobus inferior).
- Disse skilles av to tydelige fissurer:
- Fissura obliqua (også kalt major) – som går skrått nedover
- Fissura horizontalis (minor) – som går horisontalt og skiller over- og midtlappen
I tillegg er høyre lunge delt inn i 10 bronkopulmonale segmenter, som hver får sin egen segmentbronkus og arterie, og som kan fjernes kirurgisk hver for seg.
Venstre lunge – slankere og hjertenær
Venstre lunge er noe mindre enn den høyre, og det er det en god grunn til: hjertet ligger forskjøvet mot venstre, og trenger plass i brysthulen. Dette anatomiske kompromisset gjør at venstre lunge kun har:
- To lapper: overflapp (lobus superior) og underlapp (lobus inferior)
- Én stor fissur, fissura obliqua, som deler de to lappene
Venstre lunge har vanligvis 8 til 9 bronkopulmonale segmenter, avhengig av individet – litt færre enn høyre side.
Forskjellen i lappeinndeling mellom lungene – tre lapper på høyre og to på venstre – er direkte relatert til plassforholdene i thorax. Hjertet, som ligger til venstre for midtlinjen, presser inn mot venstre lunge og gir den et slankere og mer langstrakt utseende. Høyre lunge har derfor ikke bare én ekstra lapp, men også en ekstra spalte (fissur) som deler volumet mer opp.
Pleura og pleurahulen
Lungene ligger ikke fritt i brysthulen – de er nøye omsluttet og beskyttet av en todelt membran kalt pleura. Denne membranen har ikke bare en anatomisk betydning, men spiller også en viktig rolle i å muliggjøre frie og smertefrie pustebevegelser.
Pleura består av to tynne, men distinkte lag:
- Pleura viscerale ligger tett inntil lungene og følger deres form nøye. Den dekker hele lungeoverflaten og går også inn mellom lungelappene, ned i fissurene, slik at hver lapp er omsluttet individuelt.
- Pleura parietale kler innsiden av brystveggen, diafragma og mediastinum. Dette laget er ikke i direkte kontakt med lungene, men danner den ytre grensen for pleurahulen.
Mellom disse to lagene ligger en tynn, spalteformet struktur – pleurahulen.
Pleurahulen – mer enn bare et mellomrom
Selve pleurahulen inneholder bare en liten mengde væske – vanligvis 15–25 ml – men denne væsken har en avgjørende funksjon: den reduserer friksjon mellom de to pleurabladene når lungene utvider og trekker seg sammen under pustebevegelser.
Væsken virker nærmest som et glidemiddel, og sørger for at lungene kan bevege seg fritt mot brystveggen uten smerte eller slitasje.
I tillegg bidrar pleurahulen til at lungene holdes «festet» til brystveggen. Det er nemlig undertrykk i hulrommet, noe som skaper en sugekraft som sørger for at lungene følger med når brystkassen utvides under inspirasjon. Mister man dette undertrykket – for eksempel ved pneumothorax – kan lungen kollapse.
📚 Anki-kort
Obs, tomt! Kommer etterhvert <3
📝 Eksamensoppgaver
Obs, tomt! Kommer etterhvert <3
👨⚕️ Klinisk case
Obs, tomt! Kommer etterhvert <3
❓ Test deg selv
Obs, tomt! Kommer etterhvert <3