Disse notatene gir en generell oversikt over leveren og leverens funksjoner. Det finnes linker på mange temaer på denne siden, der du kan gå dypere inn i de ulike områdene. Lykke til!
Hilsen Denise

Leveren

Leveren ligger i øvre høyre kvadrant av bukhulen, beskyttet under diafragma. Den er kroppens største kjertel og spiller en sentral rolle i alt fra stoffskifte og avgiftning til immunforsvar og fordøyelse. Men en av leverens mest fascinerende egenskaper er dens spesielle plassering i sirkulasjonssystemet.

Et unikt blodforsyningssystem

Til forskjell fra de fleste andre organer, mottar leveren blod fra to forskjellige kilder: omtrent 70 % av blodet kommer fra vena portae, portåren, som fører næringsrikt, men oksygenfattig blod fra mage-tarmkanalen, milt og bukspyttkjertel. De resterende 30 % kommer fra arteria hepatica, som bringer oksygenrikt blod fra hjertet. Dette gjør leveren til et metabolsk knutepunkt for bearbeiding av næringsstoffer, legemidler og avfallsstoffer fra tarmen – før de får slippe videre ut i kroppens sirkulasjon.

Denne doble blodforsyningen er nøye balansert og tilpasset leverens krevende oppgaver. Etter å ha passert gjennom leverens mikrosirkulasjon, dreneres blodet via levervenene (vv. hepaticae) og tømmes i vena cava inferior – altså direkte tilbake til hjertet.

Leverens funksjonelle enhet: Hepatiske lobuli

Makroskopisk er leveren delt i høyre og venstre lapp, men på mikroskopisk nivå består den av mange små, sekskantede enheter kalt leverlobuli.
Hver lobulus er organisert rundt en sentralvene, hvor blodet samles etter å ha strømmet gjennom et nettverk av kapillærlignende strukturer kalt sinusoider.

I periferien av lobulen finner vi såkalte portalområder (portal triader), som inneholder en gren av vena portae, en gren av arteria hepatica og en liten gallegang.
Blodet fra portvenen og leverarterien strømmer gjennom sinusoider inn mot sentralvenen, mens gallen som produseres av hepatocyttene beveger seg i motsatt retning, ut mot gallegangene i portaltriaden.

Sinusoider – spesialiserte kapillærer

Sinusoider skiller seg fra vanlige kapillærer ved å ha store porer og en ufullstendig basalmembran. Dette gjør dem svært permeable og gir nær kontakt mellom blodet og de metabolsk aktive levercellene, hepatocyttene.
Blant endotelcellene i sinusoidene finner vi også Kupffer-celler, som fungerer som leverens egne makrofager. De er altså modifiserte makrofager. Disse fanger opp og bryter ned gamle blodceller, bakterier og toksiner som kommer fra tarmen.

I tillegg finnes det såkalte stellate celler(Ito celler) i det perisinusoidale rommet (space of Disse). Disse lagrer vitamin A og kan omdannes til bindevevproduserende celler ved leverskade – noe som er relevant ved utvikling av leverfibrose.

Normalt ligger de i hvile, men ved leverskade aktiveres de og begynner å produsere bindevev. Dette kan være nyttig ved reparasjon, men hvis aktiviteten blir for høy, kan det føre til leverfibrose – altså arrdannelse i leveren.

Hepatocyttene – selve arbeidsstyrken

Hepatocyttene er de dominerende cellene i leveren og utfører en imponerende mengde oppgaver. De tar opp næringsstoffer fra blodet, syntetiserer proteiner som albumin og koagulasjonsfaktorer, lagrer vitaminer og mineraler, og avgifter potensielt skadelige stoffer. De spiller også en sentral rolle i karbohydratmetabolismen, der de både lagrer glukose som glykogen og bryter det ned ved behov.

Leveren – et avgjørende filter og immunorgan

Leveren er ikke bare et metabolsk kraftverk – den spiller også en nøkkelrolle i kroppens immunforsvar og «rensefunksjon». Dette skjer blant annet gjennom spesialiserte strukturer og celler i leverens mikrosirkulasjon.

På overflaten av hepatocyttene finnes mikrovilli som øker cellemembranens overflate og gjør det lettere å ta opp stoffer fra blodet. Disse mikrovilliene strekker seg ut i små hulrom som kalles space of Disse, hvor næringsstoffer og avfallsprodukter sirkulerer etter å ha passert gjennom de porøse kapillærene, sinusoidene.

Leverens viktigste funksjoner – oversikt og oppdeling

Leveren er kroppens største kjertel og et sentralt organ for opprettholdelse av homeostase. Den fungerer som et slags metabolsk kontrollsenter, og står for en rekke livsviktige oppgaver som involverer både næringsomsetning, avgiftning, hormonregulering, immunforsvar og lagring.

Blant hovedfunksjonene finner vi:

1. Metabolisme av næringsstoffer: Leveren regulerer nivåene av karbohydrater, fettstoffer, proteiner og aminosyrer i blodet. Dette gjør den ved å tilpasse seg kroppens behov – enten det er etter et måltid med overskudd av næring eller under fasteperioder med lav tilførsel. Denne fleksibiliteten er mulig takket være hormonell regulering og evne til både lagring og frigjøring av næringsstoffer.
2. Produksjon av galle: Gallen er nødvendig for nedbrytning og absorpsjon av fett i tarmen. Leveren produserer både galle og gallesalter, som enten sendes direkte til tarmen eller lagres i galleblæren.
3. Blodvolum og sirkulasjon: Leveren fungerer som et «blodreservoar» og mottar store blodmengder både via portåresystemet og arterielt blod. Den filtrerer og bearbeider blodet før det returneres til systemkretsløpet.
4. Avgiftning og nedbrytning av stoffer: Leveren har en sentral rolle i metabolisme og inaktivering av medikamenter, hormoner og potensielt skadelige forbindelser. Den fungerer som kroppens viktigste rensesentral.
5. Lagring av viktige forbindelser: Leverceller (hepatocytter) lagrer blant annet glykogen, fettløselige vitaminer (A, D, E, K), vitamin B12, jern og kobber – alle viktige elementer som kroppen trenger i riktige mengder til enhver tid.

Karbohydratmetabolisme i leveren

Leveren er kroppens mest fleksible reguleringsorgan når det gjelder blodsukker og karbohydratomsetning. Den fungerer som både en svamp som trekker til seg glukose når det er mye tilgjengelig, og en kilde til glukose når kroppen trenger påfyll mellom måltidene.

Når vi har spist, strømmer glukose fra tarmen til leveren via portåren. Levercellene tar raskt opp store mengder glukose gjennom spesialiserte transportproteiner, spesielt GLUT-2, som har høy kapasitet. Glukosen kan deretter:

• Oksideres direkte via glykolyse og sitronsyresyklus for energiproduksjon.
• Lagres som glykogen gjennom prosessen glykogenese.
• Omdannes til fett via lipogenese, og enten lagres i leveren eller fraktes til fettvev.

Leveren er også ansvarlig for å håndtere fruktose og galaktose, som omdannes til glukose eller andre metabolitter.

I fastetilstand endrer leveren strategi. Nå handler det om å opprettholde stabilt blodsukker. Dette skjer gjennom:

• Nedbrytning av glykogenlagrene (glykogenolyse).
• Nydannelse av glukose fra andre kilder som laktat, aminosyrer og glyserol (glukoneogenese).

Disse prosessene styres nøye av hormoner som insulin og glukagon.

Dette kan du lese mye mer om i biokjemi.

Fettmetabolisme i leveren

Leveren er også et nøkkelorgan for lipidmetabolismen. Den spiller en rolle i både nedbrytning og syntese av fett, og fungerer som en «sentral» for sortering og viderefordeling av fettsyrer.

Leveren tar opp frie fettsyrer fra blodet, enten bundet til albumin eller frigjort fra triglyserider i lipoproteiner som kylomikroner og LDL. Disse fettsyrene brytes ned til acetyl-CoA via β-oksidasjon, en prosess som frigjør energi til levercellene. Denne nedbrytningen er spesielt viktig for levercellene selv, som i stor grad bruker fett som energikilde. Les mer her.

I tillegg til nedbrytning kan leveren også produsere fettsyrer og triglyserider gjennom lipogenese, særlig når det er overskudd av karbohydrater. Acetyl-CoA brukes som byggestein i denne prosessen, og de produserte fettsyrene kan enten lagres i leveren eller sendes videre i blodet bundet til lipoproteiner.

Lipoproteiner og transport av fett i kroppen

Fettstoffer er ikke løselige i vann, og siden blod hovedsakelig består av vann, trenger kroppen en spesiell måte å frakte fett på. Løsningen er lipoproteiner – små komplekser av lipider (fettstoffer) og proteiner (apolipoproteiner). Disse fungerer som transportpakker som frakter fettstoffer mellom tarmen, leveren og kroppens celler.

Lipoproteinene produseres enten i tarmen (eksogent fett fra maten) eller i leveren (endogent fett og kolesterol). Levercellene har en sentral rolle i syntesen og utskillelsen av flere typer lipoproteiner. Det er viktig å huske hvilke lipoproteiner som transporterer hva og hvor det transporterer fettet.

Hovedtyper av lipoproteiner

Lipoprotein	Hovedinnhold	Produseres i	Viktigste apolipoproteiner	Hovedfunksjon
Kylomikroner	Triglyserider	Tarm	Apo B-48, Apo C, Apo E	Frakte fett fra kosten til vev
Kylomikron-rester	Triglyserider og kolesterol	Fra kylomikroner	Apo B-48, Apo E	Tas opp av leveren
VLDL (Very Low Density Lipoprotein)	Triglyserider	Lever	Apo B-100, Apo C, Apo E	Frakter fett fra leveren til vev
IDL (Intermediate Density Lipoprotein)	Triglyserider og kolesterol	Fra VLDL	Apo B-100, Apo E	Overgangsform – tas opp eller omdannes til LDL
LDL (Low Density Lipoprotein)	Kolesterol	Fra IDL	Apo B-100	Frakter kolesterol til vev (høy risiko for avleiring i karvegger)
HDL (High Density Lipoprotein)	Kolesterol, fosfolipider	Lever og vev	Apo A-I, Apo A-II	Samler opp kolesterol fra vev og frakter tilbake til leveren

Transportveier for fett:

Endogen = kommer utenfra kroppen.
Eksogen = kommer fra innsiden av kroppen.

Eksogen og endogen rute

For at fett skal kunne sirkulere i kroppen og nå ut til ulike vev, må det pakkes inn i spesialiserte transportpartikler kalt lipoproteiner. Disse består av en kjerne av fettstoffer (triglyserider og kolesterol) omgitt av et skall av fosfolipider, kolesterol og apolipoproteiner. Det finnes to hovedtransportveier i kroppen for fett og kolesterol – én som håndterer fett fra maten vi spiser, og én som tar seg av kroppens egenproduserte fett og kolesterol.

Eksogen rute – transport av fett fra tarmen

Den eksogene ruten tar for seg hvordan fett som absorberes fra tarmen etter et måltid transporteres rundt i kroppen.

Etter inntak av et fettrikt måltid blir triglyserider, kolesterol og fettløselige vitaminer pakket inn i store lipoproteiner som kalles kylomikroner.
Disse dannes i enterocyttene (tarmepitelceller) og inneholder apolipoproteinet Apo B-48 som er viktig for stabilitet og gjenkjennelse.

Siden kylomikronene er store og fettløselige, går de først via lymfeårene før de tømmes over i blodet gjennom ductus thoracicus.

I kapillærer i fettvev og muskulatur møter kylomikronene enzymet lipoprotein lipase (LPL), som sitter festet til endotelcellene. LPL bryter ned triglyseridene i kylomikronene til frie fettsyrer, som tas opp av cellene og brukes til energi eller lagres som fett.

Etter at mesteparten av triglyseridene er fjernet, sitter det igjen en mindre partikkel med kolesterol og apolipoproteiner. Denne kalles en kylomikron-rest og tas opp av leveren ved hjelp av spesifikke reseptorer (bl.a. for Apo E). Her kan kolesterolet enten brukes, lagres eller skilles ut via galle.

Bemerk deg at i eksogen rute, så går ikke fettsyrene til lever først, den tas bare opp av tarmen, går til lymfe, så blod, deretter avleveres masse fettsyrer til muskelvev, adipøst vev og hjertevev. Det er kun restene som blir igjen, som sendes til lever.

Endogen rute – transport av fett produsert i leveren

Den endogene ruten omhandler hvordan leveren distribuerer fett og kolesterol den selv har syntetisert eller tatt opp fra blodet.

Leveren pakker triglyserider og kolesterol inn i lipoproteinet VLDL (Very Low Density Lipoprotein). Disse inneholder Apo B-100, samt Apo C og Apo E, og fungerer som transportbærer av fett til perifere vev.

Når VLDL sirkulerer i blodet, brytes triglyseridene gradvis ned av lipoprotein lipase – på samme måte som for kylomikronene. De frie fettsyrene tas opp av vev, mens VLDL-partikkelen blir mindre og tettere.

Etter hvert som VLDL mister fett, omdannes det til IDL (Intermediate Density Lipoprotein) og deretter til LDL (Low Density Lipoprotein). LDL inneholder relativt mye kolesterol og fungerer som den viktigste kilden til kolesterol for kroppens celler.

LDL tas opp av celler via LDL-reseptorer som gjenkjenner Apo B-100. Kolesterolet brukes til cellemembraner, hormonsyntese og andre biologiske prosesser. Problemet oppstår hvis LDL finnes i for høye nivåer i blodet over tid – det kan da avleires i blodårene og bidra til utvikling av aterosklerose.

HDL (High Density Lipoprotein) har en motsatt funksjon av LDL – det samler opp overskuddskolesterol fra perifere vev og fører det tilbake til leveren i en prosess som kalles revers kolesteroltransport. HDL inneholder blant annet Apo A-I, som er viktig for aktivering av enzymet LCAT, som esterifiserer kolesterol og gjør det klar for transport. Kolesterolet kan deretter utskilles via gallen.

Eksamensoppgave

Enterohepatisk sirkulasjon

Gallesaltene som leveren produserer skilles ut via gallegangene og lagres i galleblæren. Når vi spiser, tømmes galle ut i duodenum for å hjelpe til med fordøyelsen av fett.

Etter å ha gjort jobben sin i tarmen, blir over 90 % av gallesaltene reabsorbert, hovedsakelig i terminale ileum. Dette skjer gjennom en aktiv, natriumavhengig sekundærtransport. En mindre andel tas opp passivt i den proksimale tynntarmen og i colon.

Via portåresystemet returnerer gallesaltene til leveren, hvor de resirkuleres. Dette systemet kalles den enterohepatiske sirkulasjonen, og det er en effektiv mekanisme for å spare på kroppens gallesalter og kolesterol. Kun en liten mengde slipper ut med avføringen – men dette er også kroppens viktigste måte å kvitte seg med overskuddskolesterol på.

Dette er det en side på her.

Ketogenese – leveren som energileverandør i krisetider

Når kroppen har lite glukose tilgjengelig, som ved faste eller ved insulinmangel, tar leveren i bruk alternative strategier for å sikre at viktige organer fortsatt får tilført energi.

I slike situasjoner reduseres aktiviteten i sitronsyresyklusen, og leveren begynner å omdanne overskudd av acetyl-CoA (fra β-oksidasjon av fettsyrer) til ketonlegemer. Denne prosessen kalles ketogenese, og den foregår i mitokondriene i hepatocyttene.

Tre hovedtyper ketonlegemer dannes: acetoacetat, β-hydroksybutyrat og aceton (som er mindre viktig). Disse transporteres ut i blodet og kan brukes som energikilde av hjertet, nyrene og musklene – og etter noe tilpasningstid også av hjernen.

Interessant nok mangler leveren selv enzymene som trengs for å bruke ketonlegemer som energikilde, og fungerer dermed utelukkende som produsent.

Leverens rolle i fett- og proteinmetabolismen

Metabolisme av fettstoffer

Leveren er en nøkkelaktør i kroppens håndtering av fett. Den både bryter ned og bygger opp fettsyrer, og har en sentral rolle i transport og utskillelse av fett og kolesterol.

Opptak og nedbrytning av fettsyrer: Fettsyrer tas opp fra blodet, enten som frie fettsyrer bundet til albumin, eller fra lipoproteiner som kylomikroner og VLDL. Inne i levercellene brytes fettsyrene ned gjennom β-oksidasjon i mitokondriene, noe som produserer acetyl-CoA. Acetyl-CoA kan enten gå inn i sitronsyresyklusen for energiproduksjon, eller brukes til å danne ketonlegemer ved faste eller lavt insulinnivå.

Syntese av fett: Når det er overskudd av energi, vil leveren omdanne glukose og aminosyrer til fettsyrer og triglyserider (TG) gjennom lipogenese. Disse pakkes sammen til VLDL og sendes ut i blodet for lagring i fettvev eller bruk i muskler.

Kolesterol og galle: Leveren er også ansvarlig for syntese og utskillelse av kolesterol. Kolesterol kan omdannes til gallesalter og skilles ut i galleveiene, eller pakkes inn i VLDL og fraktes ut til perifert vev. Noe kolesterol gjenbrukes, mens resten elimineres gjennom avføring.

Metabolisme av protein og aminosyrer

Leveren står for en rekke viktige prosesser knyttet til proteiner og aminosyrer – både når det gjelder produksjon, nedbrytning og energiomsetning. Leveren produserer mange hundre ulike proteiner hver dag, totalt 15–50 gram. Dette inkluderer:

• Albumin, som opprettholder kolloidosmotisk trykk og fungerer som transportprotein i blodet.
• Transportproteiner, som transferrin (jerntransport), haptoglobin, ferritin og hormonbindende proteiner.
• Koagulasjonsfaktorer, som fibrinogen og plasminogen, nødvendig for hemostase og fibrinolyse.
• Komplementfaktorer og akuttfaseproteiner, inkludert CRP (C-reaktivt protein), som deltar i kroppens immunforsvar.
• Apolipoproteiner som er avgjørende for lipoproteintransport.
• Enkelte (pro)hormoner, som angiotensinogen og IGF-1.

Nedbrytning av aminosyrer – ureasyklus: Når aminosyrer brytes ned, frigjøres ammonium (NH₄⁺), som er svært toksisk. Leveren omdanner dette til urea via ureasyklusen – en prosess som gjør nitrogenavfall vannløselig og klart for utskillelse via nyrene.

Syntese og omdanning av aminosyrer: Leveren kan syntetisere ikke-essensielle aminosyrer fra essensielle aminosyrer eller metabolitter. Den omdanner også aminosyrer gjennom enzymer som:

• ASAT (aspartat-aminotransferase)
• ALAT (alanin-aminotransferase)

Energiutnyttelse ved faste: Under faste brukes aminosyrer som energikilde:

• Glukogene aminosyrer omdannes til glukose gjennom glukoneogenese.
• Ketogene aminosyrer bidrar til dannelsen av ketonlegemer.

Produksjon av galle og gallesalter

Leveren er hovedprodusenten av galle – en væske som spiller en avgjørende rolle i fordøyelsen og utskillelsen av avfallsstoffer. Galle består blant annet av gallesalter, bilirubin, kolesterol og lipofile forbindelser.

Gallesalter dannes i hepatocyttene fra kolesterol. De er helt nødvendige for å kunne fordøye og absorbere fettstoffer og fettløselige vitaminer (A, D, E og K). Dette skjer ved at gallesaltene danner såkalte miceller – små fettbærende strukturer som kan tas opp i tarmen.

Gallen fungerer også som kroppens avfallsrør for substanser som ikke kan skilles ut via nyrene. Dette inkluderer:

• Bilirubin (fra nedbrytning av hemoglobin)
• Kolesterol
• Lipofile, fremmede stoffer (xenobiotika, f.eks. legemidler)
• Metaller og visse mineraler

Leveren som blodreservoar og filter

Leveren er ikke bare et stoffskifteorgan – den fungerer også som et viktig volum- og forsvarssystem i kroppen.

På grunn av sin fleksible struktur og lave venetrykk kan leveren lagre opptil én liter ekstra blod i sine vener og sinusoider. Dette gir en slags «buffer» som hjelper kroppen å opprettholde blodtrykket ved både blødning og væskeoverskudd, og er særlig viktig ved hjertesvikt.

Blodet som strømmer gjennom leveren, er rikt på bakterieprodukter fra tarmen. Derfor er leveren utstyrt med spesialiserte forsvarsceller som vi nevnte tidligere:

• Kupfferceller, som er stasjonære makrofager og del av det retikuloendoteliale systemet (RES), fanger og bryter ned bakterier, virus, gamle røde blodceller og immunkomplekser.
• Sinusoidene har store porer (fenestrering) og gjør at store molekyler lett kommer i kontakt med immunapparatet.

Metabolisme av legemidler, hormoner og fremmede stoffer

Leveren er kroppens avgiftningssentral – den gjør fettløselige, potensielt skadelige stoffer mer vannløselige slik at de kan skilles ut i galle eller urin.

To faser i avgiftning

Fase I-reaksjoner:

Katalyseres ofte av cytokrom P450-enzymer. Disse enzymene oksiderer molekyler, og gjør dem mer reaktive. Dette gjelder mange legemidler, men også alkohol og toksiner.

Fase II-reaksjoner:

I denne fasen kobles stoffene til større, vannløselige grupper som glukuronat, glutation eller sulfat. Målet er å gjøre stoffene inaktive og lettere å skilles ut via nyrene eller gallen.

Dette står det utdypet om her.

Leverens rolle i aktivering og fjerning av hormoner

Leveren spiller en avgjørende rolle i både aktivering og nedbrytning av ulike hormoner i kroppen. Dette inkluderer både steroidhormoner, peptidhormoner, og visse vitaminer med hormonlignende funksjon.

I leveren skjer nedbrytning og inaktivering av mange hormoner, som for eksempel:

• Steroidhormoner (som østrogen, progesteron og testosteron)
• Peptidhormoner (som insulin, glukagon, veksthormon og gastrointestinale hormoner)

Disse hormonene brytes gradvis ned i hepatocytter og skilles ut gjennom galle eller urin, ofte etter at de har blitt omdannet til mer vannløselige forbindelser i såkalte fase I- og fase II-reaksjoner.

Aktivering av vitamin D (kalsitriol)

Vitamin D er et fettløselig vitamin som også fungerer som et hormon. Det finnes i to hovedformer: D₂ (plantebasert) og D₃ (animalsk og sollysbasert). Begge formene er inaktive og må aktiveres i kroppen gjennom to trinn:

Første aktiveringssteg skjer i leveren, der vitamin D hydroksyleres til 25-hydroksykolekalsiferol (25(OH)D₃).

• Dette er den sirkulerende lagringsformen som måles ved blodprøver.

Det andre aktiveringssteget skjer i nyrene, hvor 25(OH)D₃ hydroksyleres videre til den aktive formen 1,25-dihydroksykolekalsiferol (kalsitriol) – spesielt viktig for kalsiumregulering.

Omdanning av tyroideahormon: fra T₄ til T₃

Skjoldbruskkjertelen produserer hovedsakelig tyroksin (T₄), som er en lite aktiv form. For at hormonet skal få sin fulle effekt, må det omdannes til trijodtyronin (T₃) – den biologisk aktive formen. Dette skjer hovedsakelig i perifere vev, inkludert leveren.

• I leveren skjer denne omdanningen gjennom dejodering, en prosess der ett jodatom fjernes fra T₄ for å danne T₃.
• Denne mekanismen er essensiell for å regulere stoffskiftet i kroppen og tilpasse energiforbruket etter behov.

Leverens rolle i lagring av næringsstoffer

Leveren fungerer ikke bare som kroppens biokjemiske laboratorium, men også som et lager for viktige vitaminer og mineraler. Disse næringsstoffene lagres i ulike former og mengder, og frigjøres ved behov for å sikre jevn tilgang til kroppens celler.

Leveren har evnen til å lagre betydelige mengder fettløselige vitaminer:

• Vitamin A, D og E kan lagres i månedsvis, spesielt i hepatocytter og stellate celler.
  • Vitamin A lagres som retinylestere, som kan hydrolyseres og sendes ut i blodet bundet til retinol binding protein (RBP) når behovet oppstår.
• Vitamin K, som er viktig for koagulasjonsfaktorer, lagres i mindre mengder, og har derfor kortere halveringstid i kroppen.

Vitamin B₁₂: Et unntak blant vannløselige vitaminer

Vitamin B₁₂ er det eneste vannløselige vitaminet som lagres i store mengder, og leveren kan inneholde nok til å dekke kroppens behov i flere år.

Det lagres bundet til spesifikke transportproteiner og fungerer som et reservoar som gradvis frigis ved behov, særlig under perioder med utilstrekkelig inntak eller opptak.

Jern

Jern er livsviktig for oksygentransport og cellulær metabolisme, og leveren har en sentral rolle i å regulere jernbalansen i kroppen:

Jernet lagres i hepatocytter i form av ferritin – et protein som binder fritt jern og gjør det inaktivt, men tilgjengelig ved behov.

Når jernbehovet øker, frigjøres det fra ferritin og bindes til transferrin, som transporterer det i blodet til beinmarg og andre vev.

Overskudd av jern kan også lagres som hemosiderin, en mer inert, men mindre tilgjengelig form.

📚 Anki-kort

📥 Last ned Ankikort på leverens funksjoner

📝 Eksamensoppgaver

Kortsvarseksamen

👨‍⚕️ Klinisk case

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

❓ Test deg selv