Hjertets form og orientering

Hjertet har en kjegleform med apex rettet nedover, fremover og mot venstre. Det er på størrelse med en knyttneve. Overflatestrukturer som sulcus coronarius (koronarfuren) og sulcus interventricularis anterior og posterior markerer viktige skiller mellom hjertets kamre og viser plasseringen av større kar og kransarterier. Apex peker typisk mot det femte interkostalrommet, noe som er klinisk relevant ved auskultasjon og ultralyd.

Hjerteposen og lagene i hjerteveggen

Hjertet er omgitt av perikard (hjerteposen), som består av to hovedkomponenter:

• Perikard:
  • Ytre fibrøst lag: Sterk bindevevshinne som beskytter og forankrer hjertet
  • Serøst lag: Produserer væske som reduserer friksjon under hjertets bevegelser

Selve hjerteveggen består av tre distinkte lag:

• Epicardium:
  • Det ytterste laget av hjerteveggen
  • Inneholder fettceller som beskytter kransarteriene
  • Produserer serøs væske som smører hjertet under bevegelse
• Myocardium:
  • Hjertets muskellag – det tykkeste laget. Består av spesielle hjertemuskelceller (kardiomyocytter).
  • Spiralformede fibre gir en vridende pumpebevegelse
  • Tykkest i venstre ventrikkel (ca. 12 mm) for å kunne pumpe mot høyt trykk
• Endocardium:
  • Glatt innvendig lag som hindrer blodpropp-dannelse
  • Inneholder sensoriske nervefibrer for trykk og kjemiske endringer
  • Fortsetter over i hjerteklaffene

Denne lagvise organiseringen er essensiell for hjertets funksjon. Under systolen kontraherer myocardium i en koordinert spiral-bevegelse som effektivt presser blodet ut av kamrene. I diastolen slapper muskulaturen av og tillater optimal fylling. Endocardium sikrer jevn blodstrøm, mens epicardium beskytter og smører hjertet under disse kontinuerlige bevegelsene.

Spiralformede fibre og hjertets kontraksjonsmønstre

Myocardium (hjertemuskellaget) har en arkitektur med muskelfibre organisert i flere lag og retninger. Denne unike organiseringen muliggjør tre hovedtyper av forkortning under kontraksjon:

1. Longitudinal forkortning (fra topp til bunn):

• Hjertet forkortes fra base til apex – altså fra toppen (hvor store kar går ut) ned til spissen. Denne bevegelsen står for omtrent 40 % av ejeksjonsfraksjonen – altså hvor mye blod som pumpes ut av hjertet i et slag.
• Den er også viktig når hjertet fylles igjen etter et slag, særlig i den tidlige delen av diastolen.

2. Radial forkortning (inn mot midten):

• Her trekker hjertemuskelen seg innover, fra utsiden av veggen og mot hulrommet i midten. Dette gjør at hjerteveggen blir tykkere og presset i hulrommet øker – noe som er nødvendig for å få blodet skikkelig ut.
• Denne typen forkortning er spesielt tydelig i venstre ventrikkel, som har tykkere vegg.

3. Sirkumferensiell forkortning (rundt som et belte):

• Hjertet trekker seg sammen rundt sin egen omkrets, omtrent som om man strammer et belte. Dette er viktig for å bygge opp høyt trykk og effektivt tømme blodet fra hjertets spiss (apex).

Den spiralformede organiseringen av muskelfibrene skaper en vridningsbevegelse (twist) under kontraksjon.
Denne bevegelsen starter i apex og beveger seg mot base, noe som skaper en «vridende» bevegelse som ligner å vri ut en klut. Under systolen roterer apex moturs (sett fra apex), mens basen roterer med klokken. Dette gir:

• Optimal energiutnyttelse ved at mindre muskelkraft kan generere høyere trykk
• Jevn fordeling av veggspenning gjennom hele myokard
• Effektiv «sugeeffekt» under tidlig diastole som bidrar til ventrikkel-fylning
• Redusert oksygenforbruk sammenlignet med en ren radiell kontraksjon

Denne mekanismen er ofte påvirket ved ulike hjertesykdommer.
For eksempel kan fibrose ved kardiomyopati eller iskemisk hjertesykdom forstyrre den normale vridningsbevegelsen, noe som reduserer hjertets effektivitet og kan påvises ved moderne bildediagnostikk.

Hjertets kamre og klaffer

Tenk på hjertet som et hus med fire rom (kamre) som jobber sammen som et maskineri for å pumpe blod rundt i kroppen.

Atriene (Forkamrene) – Hjertets «venteværelser»

• Høyre atrium – Mottakssentralen for brukt blod:
  Tenk på det som en resirkuleringsstasjon: Her kommer oksygenfattig blod fra hele kroppen via to store blodårer (vena cava superior og inferior). Det har også en liten ekstra lomme kalt aurikkel, som fungerer som et ekstra lagerrom for blodet.
• Venstre atrium – Mottakssentralen for friskt blod:
  Hit kommer det oksygenrikt blod fra lungene gjennom fire pulmonalvener. Veggene er tynnere enn i pumpekamrene (ventriklene) fordi de ikke trenger å jobbe like hardt – de sender bare blodet videre med lavt trykk.

Ventriklene (Hovedkamrene) – Hjertets kraftsentraler

• Høyre ventrikkel – Den «lille» pumpen:
  • Dette er pumpen som sender blodet til lungene for å hente nytt oksygen via arteria pulmonalis
  • Har relativt tynne vegger (3-5 mm) fordi den bare trenger å pumpe blodet den korte veien til lungene
  • Ser ut som en halvmåne når man ser på den i tverrsnitt
• Venstre ventrikkel – Den «store» pumpen:
  • Dette er hjertets hovedmotor som pumper friskt blod ut til hele kroppen via hovedpulsåren (aorta)
  • Har tykke, muskuløse vegger (8-12 mm) fordi den må være sterk nok til å pumpe blodet helt ut til tærne
  • Er formet som en sirkel i tverrsnitt – den perfekte form for en kraftig pumpe

Hjerteklaffene

Hjerteklaffene er komplekse strukturer som sikrer ensrettet blodstrøm gjennom hjertet:

Atrioventrikulære (AV) klaffer:

• Mitralklaffen (venstre):
  • Består av to segl (anterior og posterior)
  • Holdes på plass av chordae tendineae og papillemuskler
• Trikuspidalklaffen (høyre):
  • Har tre segl (anterior, posterior og septalt)
  • Lignende støtteapparat som mitralklaffen

• Semilunære klaffer:
  • Aortaklaffen:
    • Tre kusper (høyre, venstre og non-koronar)
    • Sinus valsalva bak hver kusp hvor koronararteriene utgår
  • Pulmonalklaffen:
    • Også tre kusper med lignende anatomi som aortaklaffen
    • Utsettes for lavere trykk enn aortaklaffen

Klaffenes åpning og lukking styres av trykkforskjeller mellom kamrene. Under systolen øker trykket i ventriklene, som lukker AV-klaffene og åpner de semilunære klaffene. I diastolen faller trykket i ventriklene, som lukker de semilunære klaffene og åpner AV-klaffene. Dette presise samspillet er essensielt for normal hjertefunksjon.

Kransarterier og venøs drenasje

Hjertet får sin egen blodforsyning gjennom kransarteriene (koronararteriene), som utgår fra aorta like over aortaklaffen. De tre hovedgrenene er:

• LAD (Left Anterior Descending):
  Også kalt «enkemaker-arterien» på grunn av alvorlighetsgraden ved okklusjon(tetting av blodåre). Forsyner fremre del av septum og store deler av venstre ventrikkels fremvegg.
  Gir av diagonalgrener til lateralveggen og septale grener til septum.
• LCx (Left Circumflex):
  Løper i atrioventrikulærfuren på venstre side.
  Forsyner venstre atriums bakvegg og laterale del av venstre ventrikkel.
  Gir av marginalgrener til lateralveggen.
• RCA (Right Coronary Artery):
  Forsyner høyre ventrikkel, deler av høyre atrium og AV-knuten.
  Gir av PDA (posterior descending artery) hos 85% (høyre dominant).
  Viktig for ledningssystemets blodforsyning.

Venøs drenasje skjer hovedsakelig via tre systemer:

• Sinus coronarius (mottar 75% av det venøse blodet):
  • Dannes av vena cardiac magna og vena cardiac media. Tømmer seg i høyre atrium.
• Anteriore kardiale vener:
  • Mindre vener som drenerer direkte til høyre atrium. Viktige for drenasje av høyre ventrikkel.
• Thebesianske vener:
  • Mikroskopiske vener som drenerer direkte inn i hjertekamrene. Utgjør en mindre del av den totale drenasjen.

Hjertets innervasjon og elektriske system

Autonom regulering av hjertet

Hjertet styres ikke bare av egne pacemakerceller – det får også konstant påvirkning fra det autonome nervesystemet, som balanserer mellom å gasse på og bremse ned, avhengig av kroppens behov. Dette skjer gjennom tre typer nerver:

Sympatiske nerver – kroppens gasspedal:

• Disse nervene kommer fra ryggmargen på nivå T1–T4.
• De øker hjertefrekvensen og gjør at hjertet slår kraftigere, spesielt under fysisk aktivitet, stress eller fare. Sympatiske signaler gjør hjertet klart til å pumpe mer blod til muskler og organer.

Parasympatiske nerver – kroppens brems:

• Disse kommer fra vagusnerven, som går fra hjernen og ned til hjertet. De senker hjertefrekvensen og bidrar til hvile og gjenoppretting. Aktiv under ro, søvn og fordøyelse – når kroppen ikke trenger full fart.

Sensoriske (viscerale afferente) nerver – kroppens overvåkere:

• Disse nervene sender informasjon tilbake til hjernen om hvordan hjertet har det – f.eks. trykk, strekk og smerte.
• De gjør det mulig for hjernen å justere aktiviteten ut fra behov.

Cardiac plexus – hjertets nerveknutepunkt:

• Dette er et nettverk der de sympatiske, parasympatiske og sensoriske fibrene møtes og samordnes.
• Det fungerer som en slags «trafikksentral» for nervene som styrer hjertet.

Sympatisk og parasympatisk innervasjon regulerer hjertets hastighet og styrke. Det elektriske systemet inkluderer:

• Sinusknuten: Primær pacemaker som initierer elektriske impulser.
• AV-knuten: Forsinker impulsen for å sikre atrial tømming før ventrikulær kontraksjon.
• His’ bunt og Purkinjefibre: Sikrer rask og koordinert kontraksjon av ventriklene.

Transthorakal og transøsofageal ekkokardiografi

Det finnes to hovedmåter å undersøke hjertet med ultralyd på. La oss se nærmere på disse:

• Transthorakal ekkokardiografi (TTE): Dette er den vanligste metoden, der ultralydproben plasseres på brystkassen. Tenk på det som å ta bilder av hjertet gjennom «vinduer» mellom ribbena. Dette er standardmetoden fordi den er enkel å utføre og ikke ubehagelig for pasienten.
• Transøsofageal ekkokardiografi (TEE): Noen ganger trenger vi å komme nærmere hjertet for å få bedre bilder. Da bruker vi en spesiell ultralydprobe som føres ned i spiserøret (øsofagus). Siden spiserøret ligger rett bak hjertet, får vi ekstremt detaljerte bilder, særlig av hjerteklaffer og små strukturer som kan være vanskelige å se utenfra.

Hvor plasserer vi ultralydproben?

For å få gode bilder av hjertet må vi være smarte med hvor vi plasserer ultralydproben. Det er som å ta bilder av et hus fra forskjellige vinkler:

• Suprasternal: Ved å plassere proben i halsgropen kan vi se de store blodårene som går ut fra hjertet, spesielt aortabuen (hovedpulsåren). Dette er som å se hjertet ovenfra og ned.
• Parasternal: Dette er når vi plasserer proben ved siden av brystbenet. Herfra får vi fantastiske bilder av venstre hjertekammer og hjerteklaffene, omtrent som å se hjertet fra siden.
• Apikal: Ved å plassere proben der vi kjenner hjertespissen (apex), kan vi se alle fire hjertekamrene samtidig. Dette gir oss et unikt overblikk over hele hjertet.
• Subcostal: Her plasserer vi proben under ribbebuen. Dette er spesielt nyttig hos pasienter der det er vanskelig å få gode bilder gjennom brystkassen, eller når vi vil se spesielt på væske rundt hjertet.

---

Hvordan ser vi på hjertet?

Hjertet ligger ikke helt rett i brystkassen, så vi må være smarte med hvordan vi «skjærer» gjennom det med ultralyden for å få de beste bildene:

• Langakseplan: Dette er som å dele hjertet på langs, fra topp til bunn (basis til apex). Det gir oss et perfekt bilde av hvor store hjertekamrene er og hvordan klaffene fungerer – omtrent som å dele et brød på langs.
• Kortakseplan: Her ser vi på hjertet som om vi har skåret det horisontalt, som å skjære en pølse i skiver. Dette er spesielt nyttig for å se hvordan de forskjellige delene av venstre hjertekammer beveger seg.

---

Parasternal langakse:

Denne visningen brukes for å vurdere hjertets hovedstrukturer langs den lange aksen:

• Strukturer synlige: Venstre ventrikkel (LV), venstre atrium (LA), aortaklaff (AV), og høyre ventrikkels utløp (RVOT).
• Klinisk bruk: Evaluere ventrikkelstørrelse, klaffefunksjon og veggbevegelse.

Parasternal kortakse: Skjærer hjertet i et tverrsnitt ved ulike nivåer:

• Strukturer synlige: Tverrsnitt av venstre ventrikkel (LV), høyre ventrikkel (RV), og papillemusklene.
• Klinisk bruk: Kartlegge segmentell veggbevegelse og ventrikkelfunksjon.

---

Apikal 4-kammer visning: Gir et bilde av alle fire kamrene i hjertet:

• Strukturer synlige: Høyre atrium (RA), høyre ventrikkel (RV), venstre atrium (LA), og venstre ventrikkel (LV). Mitral- og trikuspidalklaffene sees tydelig.
• Klinisk bruk: Evaluering av klaffelekkasjer, atriestørrelse og global ventrikkelfunksjon.

Apikal langakse: Viser hjertets langakse fra apex:

• Strukturer synlige: Venstre ventrikkel, venstre atrium, mitralklaffen, og aorta.
• Klinisk bruk: Evaluering av venstre ventrikkels utløp og klaffefunksjon.

Apikal 2-kammer visning: Gir et bilde av venstre atrium og venstre ventrikkel:

• Strukturer synlige: Venstre atrium (LA), venstre ventrikkel (LV), og mitralklaffen.
• Klinisk bruk: Analysering av venstre ventrikkels veggbevegelse og atriestørrelse.

Parasternal M-mode:

M-mode (motion mode) fanger bevegelige strukturer over tid langs en enkelt linje i bildet:

• Brukt til å måle dimensjoner av venstre ventrikkel i diastole og systole.
• Klinisk brukes dette for å beregne ejeksjonsfraksjon (EF) og vurdere bevegelse av veggene.

Pulset Doppler:

Pulset Doppler analyserer blodstrøm i en spesifikk region ved hjelp av en bjelke som fanger opp bevegelse:

• Brukes til å måle hastighet og retning på blodstrømmen, for eksempel gjennom mitral- eller aortaklaffen.
• Gir informasjon om hjertets hemodynamikk, for eksempel fyllingstrykk i venstre ventrikkel.

📚 Anki-kort

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

📝 Eksamensoppgaver

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

👨‍⚕️ Klinisk case

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

❓ Test deg selv

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3