Fordøyelseskanalen: Funksjoner, anatomi og blodforsyning

Fordøyelsessystemet er ansvarlig for nedbrytning og opptak av næringsstoffer (omdanner mat til små molekyler kroppen kan bruke), samt fjerning av avfallsstoffer (materialer kroppen ikke kan bruke). Det består av en rekke organer som samarbeider for å sikre effektiv fordøyelse og absorpsjon.

Fordøyelseskanalens funksjoner

Fordøyelsessystemet har flere sentrale funksjoner:

Muliggjøre matinntak

Maten må først inntas, tygges og svelges. Tungen og tenner hjelper med mekanisk nedbrytning ved å dele maten i mindre biter.

Mekanisk nedbrytning av mat

Tygging i munnhulen og elting i magesekken knuser maten til mindre deler. Peristaltiske bevegelser (muskelsammentrekninger) i tarmene flytter maten fremover.

Kjemisk nedbrytning av mat

Enzymer fra spytt, magesaft, bukspytt og tarmsekret spalter store molekyler til mindre enheter: karbohydrater blir til sukker, proteiner blir til aminosyrer, og fett blir til fettsyrer. Syre i magesekken hjelper med å bryte ned maten og drepe skadelige mikroorganismer.

Sekresjon

Produksjon av spytt (starter nedbrytning av karbohydrater), magesaft (inneholder saltsyre og enzymer), galle (emulgerer fett) og bukspytt (inneholder fordøyelsesenzymer) for å bidra til fordøyelse. Hormonelle signaler regulerer når og hvor mye som skal produseres.

Absorbsjon

Næringsstoffer tas opp gjennom tarmveggen og føres til blodet (vannløselige stoffer) eller lymfen (fettløselige stoffer). Størstedelen av absorbsjonen skjer i tynntarmen gjennom spesialiserte tarmtotter.

Ekskresjon

Ufordøyelige rester og avfallsstoffer skilles ut via avføring. Vann reabsorberes i tykktarmen før avføringen forlater kroppen, som gjør avføringen fastere.

Test deg selv

Eller gå inn i dybden på denne linken her!

Regulering av fordøyelsen

Fordøyelsen reguleres av et samspill mellom nervesystemet og hormonelle mekanismer. Dette komplekse samspillet sikrer at næringsstoffer brytes ned og tas opp effektivt. Den kan deles inn i tre faser:

Cephal fasen (hodefasen)

Fordøyelsen er en nøye koordinert prosess, styrt av et komplekst samspill mellom nerveimpulser og hormonelle signaler. Målet er at kroppen til enhver tid skal være klar til å bryte ned maten på mest mulig effektiv måte, uansett hvor i fordøyelseskanalen den befinner seg. Denne reguleringen skjer i flere faser, og den første av disse er kjent som cephal fasen, eller hodefasen.

Cephal fasen starter før maten i det hele tatt har nådd magesekken. Den aktiveres av sansestimuli knyttet til mat – synet av et måltid, lukten fra kjøkkenet, smaken av en smaksprøve, eller til og med bare tanken på mat.

Disse inntrykkene fanges opp i hjernen og fører til aktivering av vagusnerven, som er en del av det parasympatiske nervesystemet. Resultatet er at kroppen begynner å forberede seg på matinntak – helt automatisk.

Når vagusnerven stimuleres, frigjøres det signalstoffet acetylkolin (ACh) i mageslimhinnen.

Dette stoffet har flere viktige virkninger: Det stimulerer parietalcellene i magesekken til å skille ut saltsyre (HCl), som senker pH og skaper et surt miljø nødvendig for aktivering av pepsin – et enzym som spalter proteiner.

Samtidig stimuleres hovedcellene til å skille ut pepsinogen, som omdannes til aktivt pepsin i det sure miljøet.

I tillegg stimuleres G-cellene til å produsere gastrin, et hormon som ytterligere øker syreproduksjonen og fremmer bevegelse i magesekken.

Denne første fasen av fordøyelsen spiller derfor en viktig rolle i å «vekke» systemet og sørge for at kroppen er klar til å ta imot og begynne nedbrytningen av maten så snart den ankommer magesekken. Det er et godt eksempel på hvordan hjernen og fordøyelsen samarbeider, lenge før vi faktisk svelger noe.

Gastrisk fase (magefasen)

Når maten endelig når magesekken, trer kroppen inn i den gastriske fasen av fordøyelsen. Nå går kroppen fra å forberede seg til faktisk å bearbeide maten – både kjemisk og mekanisk. Denne fasen aktiveres i det øyeblikket maten ankommer ventrikkelen, og styres av både lokale reflekser, nervøs stimulering og hormonelle signaler.

Straks magesekken fylles, utløses lokale reflekser via mekanoreseptorer som registrerer strekk i mageveggen. I tillegg aktiveres kjemoreseptorer som oppdager matens kjemiske innhold, særlig aminosyrer og peptider. Disse stimuli setter i gang en økt produksjon av magesaft.

Denne sekresjonen skjer via tre parallelle mekanismer:

1. Lokale nervebaner i magesekken stimulerer kjertelcellene direkte til å skille ut både saltsyre og fordøyelsesenzymer.
2. Vagal stimulering, altså aktivering av det parasympatiske nervesystemet via vagusnerven, forsterker denne responsen og gjør sekresjonen mer effektiv.
3. G-celler i antrum stimuleres til å produsere hormonet gastrin, som i sin tur øker produksjonen av saltsyre fra parietalcellene og frigjøring av histamin fra ECL-celler. Histamin virker lokalt og forsterker effekten ytterligere ved å binde seg til H₂-reseptorer på parietalcellene.

Resultatet av denne koordinerte aktiveringen er en kraftig økning i magesaftproduksjon, optimal sammensetning av syre og enzymer, og effektiv forberedelse av maten for videre nedbrytning og transport til tynntarmen.

Intestinal fase (tarmfasen)

Når den delvis fordøyde maten – den såkalte chyme – forlater magesekken og tømmes over i duodenum, går kroppen inn i den tredje og siste fasen av fordøyelsen: den intestinale fasen. Denne fasen handler ikke først og fremst om å øke fordøyelsesaktiviteten, men om å finjustere og kontrollere tempoet. Nå er målet å sikre at tynntarmen ikke overbelastes, og at forholdene ligger til rette for optimal nedbrytning og absorpsjon.

I det chyme ankommer duodenum, registrerer spesialiserte reseptorer både pH-verdien, fettinnholdet, proteininnholdet og mengden av mat. Dette setter i gang en kompleks kjede av både hormonelle og nervøse signaler.

En viktig del av responsen er frigjøring av hormonene sekretin og CCK (cholecystokinin). Sekretin skilles ut når duodenum oppfatter lav pH, og har som hovedoppgave å nøytralisere syren ved å stimulere bukspyttkjertelen til å produsere bikarbonat. Samtidig hemmer sekretin magesekresjonen, slik at ikke mer surt mageinnhold kommer inn før tarmen er klar.

CCK aktiveres særlig ved tilstedeværelse av fett og proteiner, og virker også hemmende på magesekresjon og motilitet. I tillegg stimulerer CCK bukspyttkjertelen til å skille ut enzymer, og får galleblæren til å trekke seg sammen, slik at galle tømmes ut i tarmen for å emulgere fett.

Innervering av fordøyelseskanalen – det autonome nervesystemet

Fordøyelsen er tett knyttet til kroppens autonome nervesystem, som fungerer utenfor vår viljeskontroll. Det er dette systemet som automatisk justerer fordøyelsesaktiviteten etter situasjonen kroppen befinner seg i – enten det er ro og trygghet, eller stress og beredskap. Det autonome nervesystemet deles i to hovedgrener med motsatt effekt: det parasympatiske og det sympatiske nervesystemet.

Når kroppen er i hvile, er det parasympatiske systemet aktivt. Det fremmer fordøyelse gjennom å øke spyttproduksjon, gastrisk sekresjon og tarmens motilitet. Det stimulerer også både bukspyttkjertelen og galleblæren, slik at enzymer og galle frigjøres og gjør klar for næringsopptak. Denne aktiviteten styres i stor grad av vagusnerven (kranialnerve X), som innerverer store deler av fordøyelseskanalen – fra svelg og spiserør helt ned til kolon.

I kontrast aktiveres det sympatiske systemet når kroppen er i stressmodus. Da er fordøyelse ikke prioritet. Sympatisk stimulering hemmer spyttsekresjon og reduserer tarmens bevegelser og sekresjon. I tillegg reduseres blodtilførselen til fordøyelsesorganene, og bukspyttkjertelens utskillelse av enzymer dempes. Samtidig stimuleres binyrene til å slippe ut adrenalin og noradrenalin, som mobiliserer energi til muskler og øker hjertefrekvensen. De sympatiske nervebanene går via ryggmargen og videre ut gjennom sympatiske ganglier som påvirker målorganene.

Fordøyelsen styres altså kontinuerlig av en balanse mellom parasympatiske og sympatiske signaler, der ro fremmer næringsopptak – og stress setter fordøyelsen på pause.

Hormonell og nervøs regulering av fordøyelsen

Fordøyelsessystemet er mer enn bare et rør gjennom kroppen. Det er et komplekst, selvregulerende system som hele tiden tilpasser seg mengden og typen mat vi spiser. For å få dette til, må ulike deler av fordøyelseskanalen kommunisere med hverandre – og det gjør de gjennom et intrikat nettverk av både nervøse og hormonelle signaler.

Kommunikasjonen skjer gjennom fire hovedtyper av signalveier, og hver av dem har sin spesifikke rolle. Noen signaler virker lokalt, mens andre reiser med blodet og påvirker fjerne målorganer. Til sammen sørger disse systemene for at fordøyelsen skjer til riktig tid, på riktig sted og med riktige enzymer og sekreter.

Endokrin regulering – signaler via blodet

Den endokrine reguleringen baserer seg på at spesialiserte celler i mage-tarmkanalen produserer hormoner som fraktes med blodet til målceller andre steder i kroppen. Dette er en form for langdistansekommunikasjon, som gjør det mulig å samordne aktiviteten mellom ulike deler av fordøyelsessystemet – og mellom fordøyelsen og resten av kroppen.

Et godt eksempel er hormonet gastrin, som skilles ut av G-celler i magesekken når maten kommer dit. Gastrin fraktes med blodet og stimulerer parietalcellene til å produsere saltsyre (HCl), noe som bidrar til et surt miljø som er nødvendig for proteinfordøyelse og aktivering av pepsinogen.

Et annet viktig hormon er sekretin, som skilles ut i tolvfingertarmen når surt mageinnhold kommer fra ventrikkelen.

Sekretin stimulerer bikarbonatutskillelse fra bukspyttkjertelen, noe som nøytraliserer magesyren og beskytter slimhinnen i tynntarmen.

Også hormonet CCK (cholecystokinin) spiller en viktig rolle i denne fasen.

Når fett og proteiner kommer inn i tynntarmen, skilles CCK ut, og det sørger for at bukspyttkjertelen slipper ut fordøyelsesenzymer og at galleblæren trekker seg sammen, slik at galle tømmes ut i tarmen og bidrar til å emulgere fett.

Etter den endokrine reguleringen, som formidler signaler via blodbanen, finnes det også mer lokaliserte former for kommunikasjon i fordøyelsessystemet. Disse omfatter autokrin, parakrin og neurokrin regulering – hver med sin spesifikke måte å formidle informasjon på.

Autokrin regulering – cellen snakker med seg selv

I autokrin regulering frigjør en celle signalstoffer som virker tilbake på seg selv. Dette er en form for selvregulering, der cellen kan justere sin egen aktivitet ut fra lokale behov.

En viktig funksjon for denne typen signalvei finner vi i tarmens slimhinne, hvor ulike vekstfaktorer skilles ut og virker tilbake på cellen som produserte dem.

Dette bidrar til celledeling, modning og reparasjon, og er helt sentralt for å opprettholde en frisk og fungerende tarmepitel.

Parakrin regulering – nabosamtaler

I parakrin regulering virker signalstoffene på nærliggende celler, uten å gå via blodet.

Dette gir en rask og målrettet respons innenfor et lite område, og er spesielt viktig i magesekken.

Her frigjør for eksempel ECL-celler (enterochromaffine-liknende celler) signalstoffet histamin, som diffunderer til nærliggende parietalceller og stimulerer dem til å produsere saltsyre.

Et annet eksempel er hormonet somatostatin, som skilles ut av spesialiserte D-celler og virker hemmende på omkringliggende celler i mageslimhinnen.

Somatostatin demper både gastrinfrigjøring og syreutskillelse, og fungerer dermed som en lokal brems på fordøyelsesprosessen når det ikke er behov for videre stimulering.

Neurokrin regulering – nervesystemets rolle

I neurokrin regulering frigjøres nevrotransmittere fra nerveceller som påvirker spesifikke målceller i fordøyelseskanalen. Dette systemet er svært raskt og gir øyeblikkelig tilpasning av fordøyelsesaktiviteten, for eksempel ved plutselig matinntak eller stress.

Et sentralt signalstoff her er acetylkolin, som frigjøres fra parasympatiske nervefibre (via vagusnerven) og stimulerer både sekresjon og muskelaktivitet i fordøyelseskanalen. Det fremmer blant annet utskillelse av magesaft og aktiverer peristaltikk. På den andre siden finner vi noradrenalin, som hører til det sympatiske nervesystemet. Noradrenalin hemmer fordøyelsen ved å redusere blodtilførselen til mage-tarmkanalen og dempe aktiviteten i glatte muskelceller og sekresjonsceller.

Fordøyelse – fra mat til næringsstoff

Fordøyelsen er en kompleks og nøye regulert prosess, der maten vi spiser gradvis brytes ned til små, brukbare bestanddeler som kroppen kan ta opp og utnytte. Hele systemet er et samarbeid mellom mekaniske bevegelser, kjemiske reaksjoner og hormonell og nervøs kontroll – alt med ett mål for øyet: å forvandle mat til energi, byggesteiner og overskuddslager.

Prosessen starter allerede i munnhulen, hvor maten først bearbeides mekanisk. Tennene maler og knuser maten slik at den får større overflate, noe som gir enzymene bedre arbeidsforhold senere i fordøyelseskanalen.

Samtidig sørger spyttet for å fukte og samle maten til en myk bolus som er lettere å svelge. Spyttet inneholder også amylase, et enzym som allerede her begynner nedbrytningen av karbohydrater.

Smaksløkene stimulerer både appetitten og utskillelsen av fordøyelsesvæsker lenger nede i systemet.

Etter svelging transporteres maten gjennom spiserøret til magesekken.
Her begynner den virkelige kjemiske prosesseringen.

Magesekken elter maten kraftig, samtidig som den blander inn saltsyre og enzymet pepsin. Pepsin bryter ned proteiner til mindre peptider, mens den sure magesaften dreper de fleste mikroorganismer.

Når maten forlater magesekken som en halvflytende masse – kalt chyme – går den videre til tolvfingertarmen, hvor den møter fordøyelsessekretene fra bukspyttkjertelen og leveren.

Bukspyttkjertelen tilfører enzymer som lipase, trypsin, chymotrypsin og mer amylase, samt bikarbonat som nøytraliserer den sure chymen.

Leveren, via galleblæren, leverer galle – et stoff som emulgerer fett og gjør det lettere for lipase å bryte det ned. Sammen danner disse stoffene et kraftfullt arsenal som fullfører nedbrytningen av fett, karbohydrater og proteiner.

Når næringsstoffene er brutt ned til sine minste byggesteiner – monosakkarider, aminosyrer, frie fettsyrer og vitaminer – starter absorpsjonsprosessen. Denne skjer hovedsakelig i tynntarmen, hvor tarmveggen er dekket av millioner av små tarmtotter og mikrovilli. Disse strukturene øker overflaten dramatisk og gjør det mulig å ta opp store mengder næring på kort tid. Glukose, aminosyrer, salter og vitaminer tas opp direkte til blodet, mens fett transporteres via lymfesystemet før det til slutt tømmes i blodbanen.

I tykktarmen skjer det lite nedbrytning, men mye viktig resorpsjon. Vann og elektrolytter suges opp, og bakteriefloraen hjelper til med å bryte ned ufordøyelige rester, blant annet fiber. Samtidig produseres gasser og visse vitaminer, som vitamin K og noen B-vitaminer. Det som til slutt er igjen, skilles ut som avføring.

Munn og spyttkjertler

Tre store spyttkjertler:

• Glandula parotis
• Glandula sublingualis
• Glandula submandibularis

Spytt består av:

• >99% vann
• Amylase (starter nedbrytning av stivelse)
• Lysozym (antibakteriell funksjon)

Tunge: Viktig for å manipulere maten og blande den med spytt.

Tenner: Viktige for mekanisk nedbrytning.

Harde og myke gane: Viktig for å separere nese- og munnhulen, samt for svelging.

---

Svelgeprosessen – deglutisjon

Svelging er noe de fleste av oss gjør uten å tenke over det. Likevel er det en avansert og nøye koordinert prosess som sørger for at maten trygt beveger seg fra munnhulen til magesekken. Denne prosessen kalles deglutisjon, og den deles inn i tre faser: én som er viljestyrt, og to som skjer automatisk.

Den første fasen kalles den orale fasen, og dette er den eneste delen av svelgingen som vi kontrollerer frivillig. Når maten er tygget ferdig og blandet med spytt, formes den til en myk bolus – altså en matklump som er lett å svelge. Tungen spiller hovedrollen i denne fasen. Den presser bolusen opp mot den harde ganen og skyver den bakover mot svelget. I det øyeblikket bolusen når bakre del av munnhulen, utløses svelgerefleksen, og resten av prosessen fortsetter automatisk.

Neste fase er den faryngeale fasen, som er ufrivillig og skjer lynraskt. Her gjelder det først og fremst å sørge for at maten ikke havner i luftveiene. For å få til dette heves den bløte ganen slik at den lukker avgangen til nesekanalen. Samtidig løftes strupehodet, og epiglottis – strupelokket – bøyes nedover for å dekke åpningen til luftrøret. Dette hindrer at maten går i «vrangstrupen», altså aspirasjon. Når disse beskyttelsesmekanismene er på plass, åpner den øvre øsofagale lukkemuskelen (UES) seg, og maten slippes ned i spiserøret.

Den siste fasen, den øsofageale fasen, handler om å føre maten trygt og effektivt fra svelget og ned til magesekken. Spiserøret bruker peristaltiske bølger – rytmiske, bølgende muskelkontraksjoner – som skyver bolusen nedover. Når bolusen nærmer seg magesekken, åpner den nedre øsofagale lukkemuskelen (LES) seg, slik at maten kan passere inn i magesekken. Etterpå lukkes LES igjen, slik at magesyre ikke skal kunne strømme tilbake opp i spiserøret.

---

Øsofagus (spiserøret)

Øsofagus, eller spiserøret, er et langt, muskulært rør som forbinder svelget med magesekken. Det er omtrent 25 centimeter langt og har en diameter på rundt 2 centimeter. Selv om det kan virke som en enkel transportkanal, har spiserøret en kompleks og spesialisert struktur som gjør det i stand til å frakte mat raskt og trygt gjennom brysthulen.

Anatomisk har spiserøret tre naturlige innsnevringer, som er viktige både for fysiologien og for forståelsen av enkelte sykdommer. Den øverste innsnevringen befinner seg ved overgangen mellom svelget og øsofagus. Den midtre innsnevringen ligger der spiserøret krysser aortabuen, og den nederste befinner seg ved passasjen gjennom diafragma, rett før øsofagus munner ut i magesekken. Disse innsnevringene er områder hvor mat kan sette seg fast eller hvor man oftere ser patologiske forandringer.

Spiserørets hovedfunksjon er å transportere mat fra munnen til magesekken. Dette skjer ved hjelp av peristaltiske bevegelser – bølgende sammentrekninger i muskellagene som skyver maten fremover. Den øvre delen av øsofagus består av tverrstripet (skjelett-)muskulatur, som vi har frivillig kontroll over. Etter hvert som vi beveger oss lenger nedover, erstattes dette av glatt muskulatur, som styres automatisk av det autonome nervesystemet. Denne overgangen gir både kontroll ved svelging og effektiv automatisk transport videre.

Mikroskopisk sett har øsofagus samme grunnstruktur som resten av fordøyelseskanalen, med fire hovedlag. Innerst finner vi lumen, altså selve hulrommet der maten passerer. Veggen mot lumen er kledd med en mukosa bestående av et flerlaget plateepitel, som gir mekanisk beskyttelse mot slitasje. Under mukosaen ligger submukosa, som inneholder slimproduserende kjertler. Slimet har en viktig funksjon – det smører spiserøret og gjør det lettere for mat å gli nedover uten friksjon.

Ytterst finner vi muscularis externa, muskellaget som står for den peristaltiske bevegelsen. Dette laget er organisert i et indre sirkulært og et ytre longitudinelt muskellag. Samspillet mellom disse muskellagene er det som gir de karakteristiske bølgebevegelsene som driver maten fremover.

Ventrikkel (magesekken)

Ventrikkelen – magesekkens struktur og funksjon

av Denise

Magesekken, eller ventrikkelen, er et hulorgan som fungerer som både et lagringskammer og en kjemisk reaktor. Den ligger mellom spiserøret og tynntarmen og har som hovedoppgave å bearbeide maten mekanisk og kjemisk før den gradvis slippes videre til duodenum. Strukturelt er magesekken delt inn i fem hovedregioner, som hver har sin spesialiserte funksjon.

Cardia er området hvor spiserøret munner ut i magesekken. Her finnes en overgangssone som bidrar til å hindre refluks av surt mageinnhold tilbake til spiserøret. Fundus, den øverste delen, fungerer som et fleksibelt lagringsområde for mat etter svelging. Under fundus ligger corpus, som utgjør hoveddelen av magesekken og er sentral for både lagring og produksjon av magesaft.

Nederst finner vi antrum, som er viktig for hormonproduksjon, og pylorus, som er porten til tynntarmen og regulerer tømming av mageinnhold til duodenum.

Slimhinnen i ventrikkelen inneholder flere spesialiserte celletyper med ulike roller i fordøyelsen.

Parietalcellene produserer saltsyre (HCl), som senker pH i magesekken og aktiverer pepsinogen til pepsin – enzymet som starter proteinfordøyelsen.

I tillegg skiller de ut intrinsic factor, som er helt nødvendig for at vitamin B12 skal kunne absorberes i ileum.

Hovedcellene produserer pepsinogen, som i det sure miljøet blir til pepsin.

Endokrine celler i antrum og corpus koordinerer aktiviteten i magesekken gjennom hormonfrigjøring.

G-celler produserer gastrin, som stimulerer parietalcellenes syreproduksjon.

ECL-celler (enterochromaffine-lignende) frigjør histamin, som forsterker effekten av gastrin.

Som motvekt finner vi D-cellene, som produserer somatostatin – et hemmende hormon som bremser både gastrin- og syreproduksjon.

I tillegg finnes det celler som produserer ghrelin, et hormon som stimulerer appetitt og øker før måltider.

Magesekkens funksjoner er mange og koordinerte. Den masserer og elter maten, samtidig som den blander den med enzymer og syre for å starte nedbrytningen, særlig av proteiner. Den fungerer som en midlertidig lagringsplass, som gjør at maten kan slippes videre i passe mengder. Ved hjelp av peristaltiske bevegelser og stram kontroll av pylorus, sørger ventrikkelen for at mageinnholdet tømmes gradvis til tynntarmen, der videre fordøyelse og absorpsjon skjer.

Tynntarmen – duodenum, jejunum og ileum

Tynntarmen er kroppens største og mest aktive fordøyelsesorgan. Den er mellom 5 og 6 meter lang og slynger seg gjennom bukhulen som et fleksibelt og høyeffektivt rør. Her skjer det aller meste av nedbrytningen og absorpsjonen av næringsstoffene vi får i oss gjennom maten. Tynntarmen deles funksjonelt og anatomisk inn i tre hoveddeler: duodenum, jejunum og ileum – hver med sine unike egenskaper og oppgaver.

Duodenum, eller tolvfingertarmen, er den første og korteste delen av tynntarmen, omtrent 25–30 cm lang. Den har en buet form og ligger nært festet til bakre bukvegg. Det er her det sure mageinnholdet fra ventrikkelen først kommer inn i tynntarmen. For å beskytte slimhinnen og skape et miljø der enzymer kan virke effektivt, må dette sure innholdet raskt nøytraliseres. Denne prosessen styres av hormonet sekretin, som skilles ut fra S-celler i duodenum når det sure innholdet ankommer. Sekretin stimulerer bukspyttkjertelen til å skille ut bikarbonat, som nøytraliserer syren, og samtidig hemmer det videre syreproduksjon i magesekken. I tillegg øker sekretin utskillelsen av bikarbonatrik galle fra leveren. Samlet sett sørger dette for at duodenum ikke skades, og at forholdene blir riktige for enzymene som skal bryte ned næringsstoffene videre.

Samtidig som pH justeres, tømmes bukspyttkjertelen for enzymer og leveren for galle. Gallen emulgerer fett og gjør det lettere tilgjengelig for nedbrytning, mens enzymene fra bukspyttkjertelen tar for seg karbohydrater, proteiner og fett. Duodenum fungerer dermed som en overgangssone mellom magesekkens syrebaserte fordøyelse og tarmens enzymstyrte prosess.

Etter duodenum følger jejunum, som utgjør den midtre delen av tynntarmen og er omtrent 2,5 meter lang. Her skjer den største delen av absorpsjonen av næringsstoffer. Jejunum har spesielt store og tallrike tarmfolder, villi og mikrovilli som gir et enormt absorpsjonsareal. Det er her kroppen tar opp mesteparten av karbohydrater, proteiner, fett, vitaminer og mineraler. Jejunum er med andre ord tarmens primære arbeidsplass når det gjelder næringsopptak.

Tynntarmens siste og lengste del er ileum, som er 3–4 meter lang. Ileum fortsetter absorpsjonen der jejunum slipper, men er særlig spesialisert på visse stoffer. Det er her vitamin B12 og gallesalter tas opp, begge avgjørende for kroppens normale funksjon. Opptaket av vitamin B12 krever tilstedeværelse av intrinsic factor, som ble produsert i ventrikkelen, og gallesaltene resirkuleres tilbake til leveren via det enterohepatiske kretsløpet. Overgangen fra ileum til tykktarmen kontrolleres av ileocekal-klaffen, en ventil som hindrer at bakterier og innhold fra colon strømmer bakover inn i tynntarmen.

Tynntarmen er altså ikke én ensartet struktur, men en funksjonelt spesialisert enhet der hver del er optimalisert for sitt trinn i fordøyelsen – fra nøytralisering og enzymaktivering i duodenum, til intensivt næringsopptak i jejunum, og sluttføring og spesialisert absorpsjon i ileum.

---

Absorpsjon av karbohydrater

Karbohydratfordøyelsen starter allerede i munnen, der spyttamylase begynner å bryte ned stivelse til kortere kjeder. I magesekken stanser denne prosessen midlertidig på grunn av det sure miljøet, men den tar seg raskt opp igjen i tynntarmen. Her fortsetter pankreas-amylase nedbrytningen og gjør karbohydratene klare for siste steg: spalting til monosakkarider.

Denne siste nedbrytningen skjer i børstesømmen (mikrovilli) på tarmepitelet. Her finnes enzymer som laktase, maltase og sukrase, som spalter disakkarider til de enkleste sukkerformene: glukose, galaktose og fruktose.

Opptaket skjer deretter gjennom spesialiserte transportere i tarmcellene:

• Glukose og galaktose tas opp via SGLT1, som krever natrium som drivkraft.
• Fruktose transporteres med GLUT5 via fasilitert diffusjon.
• Alle monosakkaridene sendes så ut i blodet gjennom GLUT2.

👉 Mer om hvordan kroppen regulerer blodsukker og karbohydratomsetning finner du på siden: Regulering av karbohydratstoffskiftet.

Colon – tykktarmen

Tykktarmen, eller colon, er den siste delen av fordøyelseskanalen og spiller en avgjørende rolle i væskebalanse, tarmflora og avføringsdannelse. Anatomisk deles den inn i flere segmenter: cøkum, hvor tynntarmen (ileum) munner ut, etterfulgt av colon ascendens på høyre side, colon transversum som krysser bukhulen, colon descendens på venstre side, og til slutt colon sigmoideum, som leder videre til endetarmen (rektum).

Selv om det meste av næringsopptaket skjer i tynntarmen, er colon spesialisert på å absorbere vann og elektrolytter som natrium, kalium og klorid. I tillegg tas vitamin K opp – produsert av bakteriene som lever i tarmen – samt kortkjedete fettsyrer (SCFA), som dannes når bakteriene fermenterer ufordøyelige karbohydrater, som fiber.

Tarmfloraen, eller mikrobiomet, har en helt sentral rolle i colon.

Den bryter ned fiber til SCFA, syntetiserer visse B-vitaminer og vitamin K, og bidrar til å modulere immunforsvaret. Samspillet mellom vert og mikrober er helt avgjørende for en sunn tarm og generell helse.

Til slutt sørger colon for dannelsen av avføring. Her samles ufordøyelige rester, bakterier og vann, og formes til feces. Gjennom tarmperistaltikk og massebevegelser føres innholdet gradvis mot rektum, der det til slutt skilles ut.

---

Absorpsjon av næringsstoffer i mage-tarmkanalen

av Denise

📍 Tarmavsnitt	🧪 Hva absorberes her?	🔬 Spesielle trekk
Magesekken	Alkohol, noen mineraler (f.eks. kobber)	Begrenset absorpsjon – lav overflate, ingen villi
Duodenum	Jern, kalsium, magnesium, vannløselige vitaminer (B-kompleks, C)	Starter absorpsjonen, påvirket av pH og hormonell regulering (f.eks. sekretin)
Jejunum	Karbohydrater, proteiner, fett, fettløselige vitaminer (A, D, E, K), de fleste næringsstoffer	Størst absorpsjonsareal – tydelige plicae circulares, villi og mikrovilli
Ileum	Vitamin B12 (m/ intrinsic factor), gallesalter, restabsorpsjon av næringsstoffer	Viktig for resirkulering og spesialopptak, færre villi enn jejunum
Colon	Vann, Na⁺, K⁺, Cl⁻, kortkjedete fettsyrer (SCFA), vitamin K og noen B-vitaminer (fra tarmfloraen)	Ingen villi, men dypere kryptestruktur – mikrobiell fermentering dominerer

Væskebalanse i fordøyelsessystemet

Når vi tenker på fordøyelsessystemet, er det lett å fokusere på maten vi spiser. Men det som ofte overses, er den enorme mengden væske som daglig passerer gjennom tarmen. Fordøyelsessystemet er nemlig et ekstremt aktivt væskesystem, der både kroppens egne sekreter og det vi drikker sirkulerer, absorberes og delvis skilles ut igjen.

Hver dag tilføres omtrent 9 liter væske til fordøyelsessystemet. Dette kommer fra to hovedkilder:

• Drikke og mat: Ca. 2 liter per dag kommer fra væske vi inntar gjennom kosten.
• Kroppens egne sekreter: Rundt 7 liter per dag produseres av ulike fordøyelsesorganer. Dette inkluderer spytt, magesaft, galle, bukspytt og sekreter fra tynntarmen og tykktarmen.

Disse væskene er nødvendige for å bryte ned maten, transportere næringsstoffer og beskytte slimhinnene i mage-tarmkanalen.

Det meste av væsken som havner i tarmen, tas opp igjen. Dette skjer i hovedsak i to deler av tarmen:

• Tynntarmen står for den største delen og absorberer omtrent 8,5 liter væske hver dag.
• Colon (tykktarmen) tar seg av det som gjenstår, og absorberer rundt 400 milliliter.

Det som ikke absorberes, skilles ut med avføringen. Under normale forhold utgjør dette kun ca. 100 milliliter væske per dag.

Hvordan skjer absorpsjonen?

Vann følger alltid etter salter. Vannopptaket i tarmen skjer derfor i hovedsak passivt, drevet av osmotiske gradienter som oppstår når natrium (Na⁺) aktivt transporteres over tarmepitelet og inn i vevet.
Når natrium trekkes ut av tarmlumen, følger vannet med – en effektiv og finjustert mekanisme for væskeopptak og væskebalanse.

Eksamensoppgave

Leverens funksjoner

Leveren er et allsidig organ med mer enn 500 kjente funksjoner. Den spiller en sentral rolle i stoffskifte, avgiftning, produksjon av gallesalter, lagring av næringsstoffer, hormonregulering og immunforsvar. Hepatocyttene – leverens hovedceller – bearbeider næringsstoffer, produserer viktige proteiner og bryter ned avfallsstoffer og medisiner.

Vil du vite mer om leverens funksjoner?
👉 Se fullstendige levernotater her

Galleveier og galleblærens funksjon

Galleveiene transporterer galle fra leveren til tarmen. Ductus hepaticus communis fører galle fra leveren og forgrenes til ductus cysticus, som leder galle til galleblæren for lagring. Ved behov tømmes galle fra galleblæren via ductus choledochus og inn i duodenum gjennom sphincter of Oddi.

Gallefrigjøringen styres av hormonet cholecystokinin (CCK), som frigjøres fra tynntarmen ved inntak av fettrik mat. CCK stimulerer galleblæren til å trekke seg sammen og utskille galle.

Kort om det enterohepatiske kretsløpet

Det enterohepatiske kretsløpet beskriver hvordan gallesalter sirkulerer mellom leveren, tarmen og blodet. Leveren skiller ut gallesalter i gallen, som tømmes i tarmen og hjelper til med å fordøye fett. Det meste av gallesaltene tas opp igjen i ileum og føres via vena portae tilbake til leveren – hvor de resirkuleres.

Dette sparer kroppen for energi og sørger for at gallesalter brukes flere ganger i døgnet.
👉 Les mer om det enterohepatiske kretsløpet her

---

Bukspyttkjertelen og vitamin B12

Bukspyttkjertelen, eller pancreas, er en avlang, kjertelrik struktur som ligger bak magesekken i øvre del av bukhulen.

Med sine omtrent 15 centimeter fungerer den som en viktig støtteorgan både i fordøyelsen og i kroppens hormonbalanse. Det spesielle med bukspyttkjertelen er at den har to svært forskjellige funksjoner – én rettet mot fordøyelsessystemet, og én rettet mot blodet og stoffskiftet.

Den eksokrine funksjonen står for produksjonen av fordøyelsesenzymer og bikarbonat, som skilles ut i tolvfingertarmen gjennom pancreasgangen.

Disse stoffene er avgjørende for at maten vi spiser skal kunne brytes ned til mindre bestanddeler, og dermed tas opp i tarmen.

Enzymene har ulike oppgaver: amylase spalter karbohydrater, lipase bryter ned fett, og proteaser som trypsin og chymotrypsin tar for seg proteiner.

Samtidig inneholder bukspyttet bikarbonat, som har som oppgave å nøytralisere den sure magesaften og skape et mer basisk miljø i tynntarmen.

Dette er viktig fordi de fleste fordøyelsesenzymer kun fungerer effektivt i et slikt miljø.

Parallelt med den eksokrine delen har bukspyttkjertelen også en endokrin funksjon. Mellom enzymproduserende celler ligger det små celleklynger kalt de Langerhanske øyer.

Disse inneholder blant annet betaceller, som produserer insulin, og alfaceller, som produserer glukagon.

Insulin senker blodsukkeret ved å hjelpe glukose inn i kroppens celler, mens glukagon gjør det motsatte – det øker blodsukkeret ved å stimulere leveren til å frigjøre glukose. Disse to hormonene arbeider i balanse og spiller en avgjørende rolle for å opprettholde et stabilt blodsukkernivå i kroppen.

Bukspyttkjertelen samarbeider også indirekte med magesekken i opptaket av vitamin B12. Selv om vitamin B12 absorberes i den siste delen av tynntarmen, ileum, krever denne prosessen et hjelpestoff som heter intrinsic factor, som produseres av parietalcellene i mageslimhinnen.

Ved atrofisk gastritt – en autoimmun tilstand – angriper kroppens immunforsvar nettopp disse parietalcellene.

Resultatet er redusert produksjon av både magesyre og intrinsic factor. Mangelen på magesyre kan føre til dårlig nedbrytning av proteiner og redusert jernopptak, mens fraværet av intrinsic factor gjør at vitamin B12 ikke absorberes som det skal.

Dette kan til slutt føre til perniciøs anemi, en form for blodmangel som skyldes B12-mangel.

Ved mikroskopisk undersøkelse av mageslimhinnen hos pasienter med atrofisk gastritt ser man at slimhinnefoldene er redusert og at kjertelvevet er tynnere enn normalt.

Ofte finner man også autoantistoffer mot parietalcellene, noe som bekrefter den autoimmune komponenten.

Alt dette viser hvor tett koblet magesekk, bukspyttkjertel og tarm er – ikke bare anatomisk, men også funksjonelt.

Eksamensspørsmål

Endoskopisk retrograd cholangio-pancreaticografi (ERCP)

Endoskopisk retrograd cholangio-pancreaticografi (ERCP) er en kombinert endoskopisk og radiologisk undersøkelse som brukes til å visualisere galleveiene, bukspyttkjertelgangen og ampulla Vateri. Teknikken er særlig nyttig for diagnostikk og behandling av obstruktive tilstander i disse strukturene, som for eksempel gallestein, strikturer eller svulster.

Coloskopi

Coloskopi er en endoskopisk undersøkelse av tykktarmen og rektum som brukes for å diagnostisere og eventuelt behandle ulike tarmsykdommer.

Indikasjoner for coloskopi

• Screening for tykktarmskreft (cancer coli), særlig hos pasienter over 50 år eller med familiær risiko.
• Utredning av blod i avføringen (hematochezi eller melena).
• Evaluering av kroniske tarmsykdommer som ulcerøs kolitt og Crohns sykdom.
• Mistanke om polypper, som kan utvikle seg til kreft over tid.

Prosedyre

Coloskopet er et fleksibelt rør med et kamera på tuppen som føres inn via anus og opp gjennom tykktarmen. Under prosedyren kan man inspisere tarmslimhinnen direkte, ta biopsier og fjerne eventuelle polypper.

Normalfunn og patologiske funn

• Normal colonslimhinne er rosa, glatt og uten ulcerasjoner eller polypper.
• Ulcerøs kolitt gir betennelse med røde, blødende områder og tap av slimhinnefolding.
• Tykktarmskreft kan vise seg som ulcererende eller polypøse masser med uregelmessig overflate.

📚 Anki-kort

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

📝 Eksamensoppgaver

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

👨‍⚕️ Klinisk case

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3

❓ Test deg selv

Obs, tomt! Kommer etterhvert <3